Bo (Don Murray) er en barsk og høylytt cowboy som er vant til å ta det han vil ha, og nå skal han erobre trofeer på en rodeo i Phoenix. Han har aldri forlatt ranchen før, så hans sosiale oppførsel er av den ekstremt irriterende sorten. Seeren skjønner at det blir en tøff reise i selskap med en usympatisk hovedperson.
Sammen med sin eldre venn Virgil (Arthur O’Connell) setter Bo seg på en buss, klar til å nedkjempe okser og hester, men vennen mener at det er på tide at Bo også skaffer seg en kvinne, siden han ikke har noen som helst erfaring med dem. Cowboyen vår bestemmer seg for å finne en engel og gifte seg med henne, enten hun vil eller ikke.
Et kvinnesyn som ikke har eldes godt
På et snuskete sted underholder Cherie (Marilyn Monroe) menn med sang og sensuelle opptredener. I det øyeblikket Bo kommer inn døren, vet han at han har funnet jenta han vil ha, og hvem kan klandre ham for det? Når Monroe synger «That Old Black Magic» i den scenen, blir jeg også fengslet. Sangen er filmens høydepunkt.
Cherie har overhodet ikke lyst til å være en del av bryllupsplanene, og da hun blir kidnappet av Bo på bussturen tilbake til ranchen hans, forsøker hun desperat å flykte.
Sett med dagens øyne har det ikke eldet godt å ville underholde publikum med å vise hvordan en kvinne jages av en mann som eiendom og fange, men det er knapt noen romantisk komedie fra fortiden som takler feministisk analyse. Dette er et mindre problem hvis man ser filmen som det verket av sin tid den er.
Ujevn balanse mellom komedie og drama
Alvoret i Cheries situasjon er minimalt understreket, men det er tydelig at det ikke er ment å være uviktig. Elementer av dramatikk er til stede og er med på å bestemme retningen på det romantiske plottet, men dette er nærmest en munter lek med det gamle ordtaket «kjærlighet begynner alltid med problemer».
Den litt ujevne tonale balansen mellom komedie og drama gjør at den verken er fullt så morsom som den kunne vært, eller følelsesmessig gripende når den skal være det. Men det er ikke så ille at den slutter å engasjere helt.
God humor og høyt tempo
To skuespillere skiller seg ut i et solid ensemble. Den ene er Monroe, som i sin rolleprestasjon klarer å gi Cherie en skjør sjarm og menneskelig varme midt i kaoset. Den andre er Betty Field, som med bitt og et herlig glimt i øyet gjør en flott prestasjon som restauranteieren Grace. Hun har lite tid på skjermen, men hun eier den nesten når hun er på skjermen.
Filmens mangler kompenseres av god humor og et høyt tempo. Det er ingen fare for at noen seere skal synes at denne reisen har et kjedelig sekund, og det er nesten ikke rom for refleksjon. At fargefotografiet er vakkert å se på, med like deler eleganse og realisme, gjør heller ikke opplevelsen dårligere.
Selv om «Bus Stop» som verk ikke er så bemerkelsesverdig eller følelsen av en opplagt solid klassiker, er dette likevel en severdig bagatell som ikke unnlater å underholde for stunden.
For fans av Monroe er den selvfølgelig et must-see. Det er utvilsomt hennes medvirkning som har gjort filmen minneverdig i dag.
Rask fakta: Bus Stop (1956)
Medvirkende: Marilyn Monroe, Don Murray, Arthur O’Connell
Regissør: Joshua Logan
Sjanger: Romantisk drama-komedie
Opprinnelig lanseringsdato: 1. oktober 1956
Spilletid: 96 minutter
Tilgjengelig på: Apple TV store, SF Anytime, Telia Play
MovieZines vurdering: 3/5
