«Hver gang et sted som dette går i arv, er det en seier», sier Lady Edith (Laura Carmichael) til sin søster Lady Mary (Michelle Dockery) før hun forlater Downton Abbey for godt. Å skildre klassesamfunnet slik manusforfatter Julian Fellowes har gjort med sine historier om den adelige familien Crawley og tjenerne som jobber på godset, var noe av det beste som ble gjort i kostymedramasjangeren da TV-serien hadde premiere i 2010.
Med sin utrolige detaljrikdom og sitt raske tempo, som ga rom for ettertanke, fanget den ikke bare overklassens stemme, men også de som jobbet «nedenunder». Til tross for at Crawley-familien ble fremstilt som progressive for sin tid, ble de stadig stilt overfor nye utfordringer, og serien lyktes i å vise et samfunn i endring på en intrikat måte. Hvordan både arbeiderklassen og adelen ble tvunget til å akseptere et systemskifte og innta sine roller med ny innsikt.
Med den siste spillefilmen i serien, «Downton Abbey: The Grande Finale», ønsker Julian Fellowes å sette et punktum for sine karakterer. Året er 1930, det store børskrakket har nettopp rammet USA, Mary er nyskilt og godset står overfor en økonomisk krise.
Mye er gjenkjennelig fra både serien og tidligere filmer: nærbilder av sølvet som pusses, opprørske tjenere som setter spørsmålstegn ved de rådende hierarkiene, og lydhøre menn i maktposisjoner. De samme fløyelsmyke melodiene akkompagnerer leietakernes «Tenant’s day», og Mary kler seg fortsatt i trendy aftenkjoler. Gjenkjennelsesfaktoren er høy fra serien og tidligere filmer, noe som vil tilfredsstille fansen.
Handlingen utspiller seg på bakgrunn av Marys tilbakekomst til samfunnet etter at hun på skandaløst vis «lider» en skilsmisse. Omstendighetene er uklare, og det samme er grunnen til at onkelen hennes har mistet arven etter bestemoren og kastet dem ut i en økonomisk krise, i Downton Abbey-termer. Det vil si, om de eventuelt blir tvunget til å bytte en eiendom i London mot en leilighet. Eller som Marys far Lord Grantham (Hugh Bonneville) uttrykker det, «kakebutikker for fremmede».
Dilemmaet er at det mest forferdelige Mary utsettes for, er å bli kastet ut av et middagsselskap, og naboene må overtales til å være sammen med henne. Dette ville vært en ypperlig anledning til å belyse kvinnens posisjon i samfunnet historisk sett, men i stedet velger filmen, på ekte «Downton Abbey»-vis, å glatte over potensielle store konflikter med noen få muntre replikker, og det samlede resultatet blir søvndyssende. Til tross for at alle skuespillerne er mer enn komfortable i rollene sine og kunne ha levert mer komplekse scener.
Serien har alltid balansert på en hårfin linje mellom å være sjarmerende lett, til tross for tematikken, og elskverdig ondskapsfull. Alle er så utrolig hyggelige at det av og til blir irriterende. Når lord Grantham smiler overbærende når han kommer tilbake til godset sitt, er et slikt øyeblikk som i stedet for å være koselig, får deg til å grøsse.
Likevel er omgivelsene tradisjonelt vakre og tiltalende, det samme er kostymene, og de som har vært på utkikk etter mer av Downton Abbey, vil bli tilfredsstilt. Det hjelper fordi historien aldri virkelig engasjerer.
Redningen ligger også hos nykommeren Arty Fourshan, som spiller den legendariske tusenkunstneren Nöel Coward og tilfører en energi og et tempo som filmen som helhet kunne ha nytt godt av mer. Og Julian Fellowes benytter også anledningen til å hylle seg selv ved å la Mr Molesley (Kevin Doyle) i forbifarten kommentere at det er manusforfatteren som lager filmen. I dette tilfellet er det sant. Det er tross alt ham vi kan takke for at vi i mange år har fått følge familien Crawleys små og store gleder. Men nå er det på tide å ta farvel.
