Varmebølgen har lammet franske Marseille, og for våre tre hovedkarakterer Ruby, Nicole og Élise betyr det selvsagt at balkongen skal inntas for litt hederlig kikking. De tre jentene er alle ulike som natt og dag: Den blyge forfatteren Nicole (Sanda Codreanu) sliter med skrivingen sin, Marilyn Monroe-skuespilleren Élise (Noémie Merlant, også på regi) er noe rystet etter å ha flyktet fra mannen sin, og for den polyamorøse cam-girl-en Ruby (Souheila Yacoub) virker hver dag som et eneste stort og glitrende raveparty.
Balkonghøyden gir uttelling, da de blir invitert over til den nyinnflyttede og mystiske fotograf-naboen, som viser seg å ha alt annet enn rent mel i posen. Når morgenen gryr, er mer enn én person dekket av blod, og nå begynner en kamp mot klokken, heten og politiet!
Det som innledningsvis føltes som en “kikkerfilm” à la Hitchcocks «Vinduet mot bakgråden» eller «Disturbia», viser seg bare å være startskuddet til en uventet brutal hevnhistorie. Her blandes sjangrene friskt, og vi støter på alt fra varianter av slasher og spenningsfilm til rene komiske og burleske innslag. Det gjør filmen interessant og uforutsigbar, ja nesten litt Tarantino-aktig, ettersom man aldri helt vet hva som venter rundt neste hjørne. Samtidig venner man seg til et visst antall twister og støt, noe som gjør filmens tredje del litt for rolig og underutviklet.
Vi befinner oss i en drømmeaktig, kraftig mettet verden. Varmebølgen gir filmen et svett og nærgående uttrykk, som gjør at det føles som om vi er en del av det kvinnene holder på å koke sammen. Vi støter fra tid til annen på et visst innslag av det overnaturlige – hvor den stekende heten helt sikkert har bidratt til at enkelte samvittigheter begynner å hallusinere – men også på virkelige hendelser, slike som skjer hver eneste dag. Litt mer tid kunne med fordel vært brukt på hovedkarakterene våre, for det virker som om det finnes mye mer å spinne videre på enn det lille vi får se.
Det finnes tilfeller i film der nakenhet brukes i rent spekulativ og utnyttende øyemed – rett og slett unødvendig – og det finnes situasjoner der nakenheten omgjøres til ren “power”. Det siste er styrken i denne filmen, der hele poenget er å gjenvinne og beholde makten over egen kropp.
Det er dermed forfriskende å se at «The Balconettes» ikke skyr tunge temaer eller undervurderer seeren; her vises rett og slett situasjoner som mange kvinner dessverre opplever i løpet av livet. Det gjør helheten til en svært tidsriktig, nyskapende og lovende film som ikke ligner noe jeg tidligere har sett.
