15 år har gått siden vikinggutten Hikken og dragen Tannløs ble uventede venner i animasjonsfilmen «Dragetreneren». Jeg har alltid likt den filmen. Nå kommer en live-action-oppgradering som følger det samme plottet til punkt og prikke. Mange av scenene er gjenskapt bilde for bilde, bilde for bilde.
Normalt ville jeg ha avfeid en slik nyinnspilling som ren latskap. En kyniker ville kanskje lurt på hvorfor regissør Dean DeBlois skulle ønske å fortelle nøyaktig den samme historien igjen. Men det tar ikke lang tid før «Dragetreneren» fra 2025 vinner meg over, akkurat som den originale filmen gjorde. Her er det like mye sjarm, humor og høytflyvende action som vil glede både gamle fans og nye generasjoner. Og så ser den så bra ut!
Historien følger en kjent sti fra åpningsscenen der unge Hikken blir introdusert til landsbyen sin. Han er en del av en vikingstamme som bor på den avsidesliggende øya Berk, og frykter dragene som angriper med jevne mellomrom.
Landsbyen er full av sjarlataner med økser i beredskap. Hikken ønsker å være en av dem. Men en spinkel og klossete tenåring er ikke akkurat skapt for å herje, slåss og drepe drager.
En velkjent, men tidløs fortelling får nytt liv
Ok, du har sett dette før. Hvorfor forteller jeg deg alt? Spol fremover, spol fremover..
Når Hikken møter en skadet drage i skogen, virker den ikke farlig i det hele tatt. Den er mer som… søt! Som en uregjerlig valp. Hikken hjelper til med å mate og ta vare på skapningen, som får navnet Tannlaus. Og han innser at dragene kanskje ikke er en trussel likevel. Men lykke til med å bevise at pappa høvding, og hundrevis av år med tradisjon, tar feil…
Ja, mye er det samme. Og selv de som aldri så Dragetreneren fra 2010, kan regne ut hvordan historien vil ende. Dette burde ikke fly. Men det gjør det. Jeg ser tegnefilmversjonen på nytt kvelden før den nye «Dragetreneren». Selv med originalen så friskt i minne, blir jeg like underholdt og sjarmert igjen.
Kanskje er det fordi «Dragetreneren» bygger på tidløse temaer og setter dem inn i en spennende setting med et snev av fantasy. Det er gjort på en måte som fortsatt føles veldig innbydende. Budskapet om å gå sine egne veier, tro på seg selv og våge å utfordre status quo er like aktuelt som alltid.
Far-sønn-forholdet, som er hovedkonflikten, får mer dybde enn i animasjonsfilmen. Selv om disse to karakterene er født i en barnebok og er litt karikerte, er det mye gjenkjennelse. Den sta faren som tror han har sønnens fremtid utstaket, og gutten som har andre drømmer, men som ikke vil skuffe. Klisjéaktig, tenker du kanskje, men skuespillerne tilfører mye troverdighet og patos til de mer jordnære, dramatiske scenene.
Flotte skuespillere og morsomme karakterer
Det er tross alt mye som taler til spillefilmens fordel. Skuespillerne er perfekt castet. For det første har Mason Thames («Den svarte telefonen») klart å gjøre Hikke til en klønete, men velmenende underdog som man heier på. Den sta faren Stoick spilles av Gerard Butler. Det kunne ikke vært mer spot on. Han lånte stemmen sin til den samme karakteren i den animerte trilogien.
Jeg liker også Nick Frost som Gape/Gobber, den vennlige smeden som trener landsbyungdommen i forsvar mot drager. Kanskje er det karakterens fysiske utstråling, hans tvilsomme mentorrolle eller hans gode hånd med dyr og beist – men jeg kan definitivt se for meg at Frost blir en perfekt Gygrid når «Harry Potter»-bøkene snart blir TV-serie.
Det er også lett å like de unge birollene rundt Hikken. Nico Parker gir kjærlighetsinteressen Astrid litt mer personlighet og attityde enn den tegnede vikingjenta hadde. Resten av den umake gjengen med de fantasifulle navnene Snor-Per, Fiskefot, Flåbuse og Flåbusa får også mer spillerom. De skaper en horde av herlige misfits som fyller scenene sine med både hjerte og komikk.
Vikingenes ville verden gir ekstra krydder
Men jeg liker også å se vikingenes verden komme til live. Scenografien og de vakre omgivelsene gjør Berk til et koselig samfunn å utforske. Det har historiske røtter og en mytologi som vekker nysgjerrighet. De mange dataanimerte dragene er godt utført. De klarer å føles farlige, morsomme, uforutsigbare og litt spennende.
Et høydepunkt (pun intended) er selvfølgelig de mange fantastiske flyscenene når vi får sitte på ryggen til Hikken når han rir dragen sin høyt til værs. Jeg ser filmen på IMAX og med 3D-brillene på (jepp, de finnes fortsatt!) og lar meg rive med når de to letter mot skyene. Man forlater kinoen litt omtåket, men veldig glad. Er dette barnas svar på «Game of Thrones» eller «Top Gun: Maverick» denne sommeren?
En ulempe er muligens den langdryge sluttkampen. «Dragetreneren» gjør den samme feilen som mange Marvel-filmer. Den pøser på med en CGI-orgie som etterlater meg litt utmattet av feil grunner.
Men jeg har likevel en følelse av at «Dragetreneren» vil skape mange nye vikingfans og dragedrepere blant det yngre publikummet. Det er en flott familiefilm med gode verdier og kule eventyr. Den gode nyheten er at det er mer i vente – en oppfølger er allerede på trappene.
«Dragetreneren» har norsk kinopremiere 13. juni.
