Det var nok bare et tidsspørsmål før «Karate Kid – Sannhetens øyeblikk» fra 1984 og oppfølgerne ville bli slått sammen med nyinnspillingen fra 2010 i en team-up-film som spiller på doble nostalgikort.
«Karate Kid: Legends» er i bunn og grunn litt av en «Avengers» eller «Spider-Man: No Way Home» for den klassiske filmserien. Jackie Chan er tilbake som Kung Fu-læreren Mr Han, og Ralph Macchio er tilbake som den opprinnelige Karate Kid, Daniel LaRusso. Hvorvidt andre karakterer fra seriens fortid dukker opp, vil ikke bli avslørt her, men hovedrolleinnehaverne har en ny Karate Kid ved navn Li Fong (Ben Wang).
Karate Kid, som for øyeblikket bare er en Kung Fu-lærling under Mr. Han, flytter med sin mor til New York for å starte et nytt liv. Heldigvis møter han nye venner allerede den første kvelden, i form av unge Mia og faren Victor, som eier en pizzeria i nærheten med økonomiske problemer. Det tar imidlertid ikke lang tid før han blir offer for en lokal karatemester, noe som får ham til å stille opp i en karatekonkurranse for å bevise seg selv, redde pizzeriaen og gi filmen en grunn til å kalle seg «Karate Kid». Mr. Han flyr inn fra Beijing og slår seg sammen med Daniel LaRusso for å trene den unge lærlingen.
Det er altså i stor grad «Karate Kid»-formelen om igjen. Strukturelt sett er historien så lik både Chans og Macchios første filmer at den kunne vært beskrevet med nøyaktig de samme ordene – bare med andre navn og lokasjoner.
Nå trenger ikke det å være et problem, flere nostalgiske oppfølgere har sluppet unna med å faktisk være hemmelige remakes for å gjenopplive klassiske filmserier. Men «Legends» faller flatt fordi den velkjente strukturen føles mer som en forpliktelse enn en narrativ vilje.
Vendepunkter og karakterbeslutninger flyter sjelden naturlig fra scene til scene. Filmen har det ofte så travelt med å komme frem til det vi husker fra originalen at ingenting underveis føles riktig. Konflikter introduseres i én scene og løses i den neste, før de får tid til å bygge seg opp. Noen karakterer forsvinner sporløst, for så plutselig å dukke opp igjen, som om vi har fulgt dem hele tiden. Vi får aldri sjansen til å investere i verken handlingen eller karakterene før «Legends» begynner å stole på at vi allerede har gjort det.
Men når den nostalgiske team-up-delen av filmen først tar av, er det likevel noe sjarmerende ved å se Chan og Macchio prøve å jobbe sammen. I ettertid er det merkelig at «Karate Kid»-verdenene ikke har funnet sammen tidligere. Selvsagt vet Mr. Han om Mr. Miyagi. Nok en gang føles det som om filmen har det for travelt med å gjenta slagerne, i stedet for å la sekvensene utfolde seg naturlig.
Ben Wang er underholdende som den nye karatelærlingen, men Li Fong som karakter er like tynn som alt annet. Det er uklart hva han egentlig har å tape, hva han trenger å lære, eller hvorfor reisen hans er viktig. Verken gevinstene eller tapene føles meningsfulle.
Wang selv har imidlertid en lovende karriere foran seg – han er allerede klar for både den neste «Hunger Games» og filmatiseringen av Stephen King-boken » The Long Walk».
Men i «The Karate Kid» vil du fortsatt se litt karate! Til tross for hvor åpenbart det burde være, er mange actionscener filtrert gjennom en distraherende og rotete klipping som ødelegger opplevelsen. Noen ganger blir det rett og slett for rotete å se på, og koreografien ser aldri så imponerende ut som den burde. Det ser billig ut. Langt fra hva man forventer av en kinofilm.
«Karate Kid: Legends» er vanskelig å anbefale til andre enn seriens mest hengivne fans – og selv for dem er det ikke mye å se. Seks sesonger med «Cobra Kai» ser ikke ut til å ha frisket opp serien nok til å rettferdiggjøre en retur til det store lerretet. Det er en kjedelig versjon av det samme gamle karatehakket.
Svensk kinopremiere 6. juni.
