I «The Old Guard» fra 2020 møtte vi den udødelige Andy (Charlize Theron) og hennes gruppe av stadig revitaliserte krigere i en kamp for å beskytte de dødelige. Da de søkte sannheter om sin bemerkelsesverdige evne til å trosse døden og fikk selskap av soldaten Nile (Kiki Layne), ble det servert action, drama og svik.
Denne oppfølgeren fortsetter kort tid etter den forrige filmens følelsesladde finale, som rev vennene fra hverandre. En trussel fra Andys fortid stiger opp fra havets bunn, mens vennskap blir til hat og skyld for et svik blir påkrevd.
Denne fienden slår seg sammen med en fiende fra de udødeliges begynnelse som har til hensikt å stoppe gruppens blanding av dødelige og udødelige. Kampen krever det ytterste av våre helter. Uheldigvis er Andy nå dødelig og mangler en mann, men det som må gjøres, må gjøres for å redde verden.
Virkelig deilig action
Alt som manglet i den svake første filmen er her. Den grunnleggende fascinerende historien som omgir udødelighet, blir endelig presentert på en fengslende måte med den rette følelsen av mystikk. Den utfolder seg i akkurat passe tempo med avsløringer som får oss til å gispe som seg hør og bør.
Tilbakeblikkene langt tilbake i tid har en ikke sjelden skjebnesvanger tone som griper deg. Jeg får stadig lyst til å vite mer om hvilken rolle hver av karakterene spiller i hele mytologien.
Actionscenene er virkelig nydelige med kløktig koreografi i både nærkamper og skuddvekslinger. Vi får se velkoreograferte kampsportøvelser både med og uten øks eller kniv i hånden.
Det hele starter med en adrenalinoppvisning som i tillegg til de nevnte elementene også involverer biler i full fart som jager hverandre og båter som krasjer. Det er bare begynnelsen på actionfesten.
Selv den litt råere realismen i volden er en mer enn velkommen forandring i filmserien.
En visuell omveltning
Følelser generelt vekkes til live og berøres, i motsetning til i forgjengeren. Når ofre bringes og lojaliteter settes på prøve, bryr vi oss genuint om dramaet.
Skuespillet har utviklet seg enormt, spesielt fra Theron, som ser ut til å ha funnet seg til rette i rollen sin nå. Uma Thurman lyser opp forestillingen med en oppvisning i iskald ondskap. Dialogen er skarpere og flyter bedre.
Filmen har mer humor i samtalene mellom karakterene, noe som gir ny vitalitet til dramaet. Spesielt morsomt er det å spøke med heling av skader midt i scener med voldsomt kaos.
Visuelt er denne filmen et virkelig løft fra forrige kapittel. Fotograferingen er virkelig nydelig, og miljøene er enda mer uimotståelig øyegodteri. Å filme i Europa er virkelig trendy i amerikansk action for tiden, og denne filmen sørger for at spesielt det italienske landskapet kommer til sin rett.
I tillegg får vi et par imponerende øyeblikk, hvorav det ene er en tagning som går gjennom fire ulike lyssettinger, og det andre lar to ulike tidsperioder forenes i én og samme scene.
«The Old Guard 2» har rettet opp de tingene som irriterte meg i den første filmen, og nå nyter jeg forestillingen hele veien.
Det er lettbent underholdning som gjør jobben sin uten ambisjoner om å utmerke seg, men den passer utmerket i selskap med en stor bolle popkorn når man vil slå ihjel litt tid foran en god actionfilm. Det er nok til at jeg kan anbefale den.
