Hollywoods streben etter alltid å gi publikum alt de vil ha for å garantere den neste store blockbusteren, blir satirisert når manusforfatter Michael Tolkin (basert på sin egen roman fra 1988) tar sikte på drømmefabrikken. Han tegner et bilde av en bransje der kunstnerskapet er dødt og penger er det eneste som betyr noe.
Tolkin følger ikke en streng regel om at hver scene må føre handlingen fremover, men blir akkurat så lenge han vil i de scenariene han vil. Hans eksentriske innfall får lov til å ta så mye plass som han bestemmer at de skal. Utviklingen av plottet bryr seg ikke om hva tilskuerens moral synes om det. Ambisjonen om å underholde på publikums premisser synes dermed å være lik null, noe som går hånd i hånd med budskapet.
Kunstnernes totale makt
Dialogen er det som bærer filmen, og den er skarp ned til hvert eneste ord, som hver og en virker valgt med enorm omhu. I en spesielt minneverdig og presis scene snakker studioet om å avskaffe forfatterne og gi all kreativ makt til publikum. Det er et sviende øyeblikk for enhver som elsker filmkunst.
Regissør Robert Altman bringer Tolkins satire til lerretet med en total mangel på sinne i tonen. Kaldhet er en mye mer effektiv måte å formidle det som skal sies på enn åpent raseri ville ha vært. Makten over hva som skal sies og hvordan det skal sies, beholdes hundre prosent av kunstnerne Tolkin og Altman, noe som gjør at jeg ser på deres arbeid med stor ærbødighet.
En mann med makt til å knuse drømmer
Tim Robbins er svært god som Griffin Mill, hvis hovedoppgave er å avgjøre hvilke av de mange manusforfatternes pitcher som skal bli film for produksjonsselskapet han jobber for. Når han ikke jobber, omgås han filmstjerner på fine restauranter og galaer. Dette gir oss en fin variasjon av cameos, der noen har replikker og andre bare dukker opp kort på skjermen.
Når vi møter Griffin, er hans bekymringsløse tilværelse i opprør. Et nytt talent (Peter Gallagher) på hans felt har dukket opp og stjeler rampelyset hans til et punkt der det ryktes at Griffins karriere er over. Han mottar også stadig mer truende postkort fra en stalker. Nå må han finne ut hvem av forfatterne hvis drømmer han har knust, som ønsker å drepe ham.
Kjærligheten til filmkunsten er til stede
Kombinasjonen av dypt kynisk satire og mystisk thriller i mesteren Alfred Hitchcocks ånd blir aldri det minste sprikende. Følelsen av at vi følger en karakter gjennom et naturlig hendelsesforløp uten at det er en forfatters verk, er befriende og et sant kunststykke.
Selv om avskyen for selve Hollywood-systemet er tydelig, er kjærligheten til filmkunsten til stede. Åpningskameraet gjenskaper dette i Orson Welles’ åpningsscene i «Djevelens felle» med en åtte minutter lang tagning uten klipp eller dialog som hyller denne klassiske scenen. Kameraet finner et bilde av Hitchcock på en vegg i en passende scene. Fargesettingen i bildene har en elegant retrofølelse.
«The Gambler» er en film hvis satire føles enda mer treffende i dag enn da den ble laget. Helt frem til den aldeles briljante avslutningen er det en opplevelse som ingen kvalitetsfilmelsker bør gå glipp av.
Korte fakta: The Player
Regissør: Robert Altman
Medvirkende: Tim Robbins, Greta Scacchi, Fred Ward, Whoopi Goldberg
Sjanger: Komedie / Satire
Lengde: 124 minutter
Kinopremiere: 10. april 1992
Vises på SVT Play
MovieZines vurdering: 4/5
