i 2022 ønsket Disney å ta publikum med til fremmede verdener, noe som dessverre endte i en gigantisk flopp for «Strange World-initiativet. Tre år senere har de fått hjelp av Pixar til å ta seg av fremmede verdener nok en gang. Og denne gangen har resultatet blitt en skikkelig suksess.
Full av nyskapende animasjon og romdrømmer drysset med stjernestøv følger vi den foreldreløse gutten Elio på et eventyr som byr på både latter og vemod i velbalanserte doser.
Elio (Yonas Kibreab) har nylig mistet begge foreldrene sine og sliter med å tilpasse seg virkeligheten. Alene og trist finner han trøst i muligheten for at det kanskje, bare kanskje, finnes liv andre steder i universet, og han drømmer om selv å kunne nyte et nytt liv i verdensrommet.
Elios tante Olga (Zoe Saldaña) jobber i militæret med å analysere flydata og beregne baner, og er den som hele tiden gjør sitt beste for å oppdra nevøen sin. Men det er ingen enkel oppgave, for Elio lengter etter andre verdener og vil ikke slippe Olga inn i livet sitt.
Etter hvert som årene går, liker Elio fortsatt ikke skolen, har ingen venner og vil ikke engang være hjemme. All fritiden bruker han på å lære om verdensrommet og lete etter romvesener. Han ønsker seg bort fra hverdagen, ja, fra hele planeten faktisk.
Selv om Elio og livet hans er fiktivt, er det også flettet inn en del samtidshistorie i fortellingen. Vi ser for eksempel romsonden Voyager 1, som ble skutt opp i 1977 med mål om å komme i kontakt med ukjente verdener. Forskjellen fra virkeligheten er at Voyager her faktisk lykkes med oppdraget sitt, da en galaktisk organisasjon plukker den opp og mottar budskapet fra jorden.
Romfartsentusiasten Elio lar selvfølgelig ikke sjansen til å snakke med vesener fra andre verdener gå fra seg, og snart befinner han seg ansikt til ansikt – eller i det minste øye til øye – med en myriade av fremmede vesener. Når deres eksistens plutselig blir truet, står Elio overfor en vanskelig utfordring som en 11-åring neppe er rustet til å håndtere. Ved å utgi seg for å være jordens leder tar han likevel på seg det vanskelige oppdraget, med fare for eget liv.
Storslått animasjon
Animasjonen er gjennomgående av ypperste klasse, særlig når det gjelder romvesenene og deres Communiverse – en slags hybrid mellom kommunikasjon og universet – som er designet på en måte som ikke ligner noen tidligere sci-fi-film.
Den legendariske produksjonsdesigneren Harley Jessup, som er ansvarlig for utseendet til «Coco», «Monsters Inc.» og «Ratatouille», hadde nettopp dette målet i tankene da han skulle skape filmens unike utseende. Studioet har også kunnet jobbe med lyssetting på en helt annen måte enn i tidligere produksjoner, noe som gir de fargerike verdenene i «Elio» en drømmeaktig og lysende glød.
Men for dem som så den første teasertraileren for «Elio» tilbake i 2023, er det mye som har endret seg. Opprinnelig var Elios mor, spilt av America Ferrera, fortsatt med i bildet. Men på grunn av SAG-AFTRA-streiken, og endringer både i Pixar og i manuset, ble både ideen og Ferrera skrotet. En mor ble til en tante i stedet, og America Ferrera ble til Zoe Saldaña.
Endringen ga også mer plass til å skildre hvor sterkt ensomheten kan føles for et barn. Å miste både mamma og pappa i ung alder kan ikke være lett for noen, og fortelleren Adrian Molinas historie viser Elios smerte og lengsel etter å føle seg hel igjen på en enkel og tilgjengelig måte.
Gjennom Elios stjerneklare øyne får vi også oppleve hvor fantastisk det føles å endelig finne noen som setter pris på deg, og å finne din plass i verden. Dette er selvfølgelig klassiske Disney-budskap, men uten at det føles foreldet eller kjedelig. Fremfor alt er det den unge guttens fortapthet som taler til publikum. Forvirring og usikkerhet er noe man kan kjenne seg igjen i, uansett alder, og man trenger ikke å ha opplevd noe så opprivende som Elio for å kjenne seg igjen i hans splittede og sårede følelser.
Både vi og Elio lærer også at ingen trenger å være perfekte, men at man må være tro mot seg selv. Og fremfor alt finnes det de som elsker oss for akkurat den vi er, vi trenger bare å ta imot deres omsorg og kjærlighet – enten de er mennesker eller, ja, ikke mennesker.
Med dette glitrende romeventyret trekker den tidligere nevnte produksjonsdesigneren Harley Jessup seg tilbake, og det med hevet hode. I en uimotståelig fargeeksplosjon, fylt med viktige følelser og et håp om fred i galaksen, inntar «Elio» sin rettmessige plass blant Pixars mange mesterverk.
