Effektiv, irsk folk-horror med uhyggelig stemning

Med filmer som Robert Eggers «The Witch» og Ari Asters «Midsommar» har folk horror – skrekkfilm som bygger på folklore – blitt stadig mer populært. Det nyeste tilskuddet til sjangeren er «Fréwaka – Dype røtter», en liten irsk grøsser som sakte, men sikkert har begynt å gjøre seg bemerket via filmfestivaler.

Handlingen følger hjemmehjelpen Shoo (Clare Monnelly), som sendes til en avsidesliggende irsk landsby for å ta seg av den agorafobiske kvinnen Peig (Bríd Ní Neachtain, The Banshees of Inisherin). Hun er overbevist om at Na Sídhe – overnaturlige vesener – lurer i huset. Under oppholdet påvirkes Shoo stadig mer av husets paranoia, ritualer og mystiske fenomener, noe som tvinger henne til å konfrontere både det overnaturlige og sin egen fortid.

Shoo (Clare Monnelly) I «Fréwaka – Dype røtter».

Det som skiller seg mest ut med denne filmen, er at den faktisk bruker det irske språket – noe som er uvanlig i film, og særlig i skrekkfilmer. Det gir filmen en ekstra følelse av autentisitet og nærhet til den irske kulturen.

Regissør og manusforfatter Aislinn Clarke fortsetter etter debuten «The Devil’s Doorway» å utforske det katolske undertrykket i Irland gjennom et overnaturlig perspektiv. Det som lett kunne blitt rutinepreget hjemsøkt-hus-skrekk, veves her sammen med irsk mytologi, katolsk historie og keltisk folketro på en imponerende måte.

En stillferdig, lavmælt og rolig grøsser som skremmer mer gjennom uhyggelig stemning enn med billige jump scares. Det er et friskt pust sammenlignet med de storslåtte Hollywood-franchisene som overdøver fortellingene med effekter og høylytt lyd.

Filmen minner også om mange gamle klassikere. På mange måter fungerer den som en moderne variant av klassiske thrillere der kvinnelige hovedpersoner må stille spørsmål ved både sine følelser og sin mentale tilstand.

Karakterene er tidvis nesten uutholdelig tungsindige, men de to talentfulle hovedrolleinnehaverne gjør dem til fengslende mennesker av kjøtt og blod. Clarkes sikre regi bidrar til en nær, gradvis oppbyggende emosjonell relasjon mellom kvinnene.

Valget om å skjule mye i skygger og i stedet bygge stemning med lys og lyd, vekker – noe fjernt – assosiasjoner til «The Haunting» (1963). De knirkende omgivelsene utnyttes godt og matcher filmens melankolske tone.

Filmen vil trolig ikke appellere til de mest blodtørstige skrekkfans. En film om eksistensiell angst og frykt er neppe noe for dem som foretrekker «Terrifier 3» eller «M3GAN». Dette er en film som krever tålmodighet og innlevelse, både i historien og stemningen. Men er man i riktig sinnsstemning, er det en effektiv, liten grøsser som er vel verdt tiden og oppmerksomheten. Irske spøkelser kan fort havne på listen over årets beste skrekkfilmer.