Katrine er nettopp skrevet ut av psykiatrisk avdeling. Hun har dratt på hyttetur med søstrene sine for å koble av. Turen tar imidlertid en brå vending når en mann med motortrøbbel dukker opp og ber om hjelp.
Det er ikke sikkert at navnet Patrik Syversen ringer en bjelle for alle, men han er langt fra ukjent i skrekksjangeren. Han står blant annet bak «Rovdyr» (2008) og miniserien «Hellfjord» (2012).
Ved første øyekast presenteres «Demring» som et familiedrama i sort-hvitt, filmet i 4:3-format, med en noe monoton fortellerstemme som prikken over i-en. Ved nærmere inspeksjon er den både så mye mer – og så mye mindre – på samme tid.
Handlingen som skvulper i overflaten, er forholdsvis enkel å følge. Men når Syversen tar i bruk psykologisk-psykedeliske virkemidler, åpner «Demring» seg virkelig opp og sementerer sin plass som en kunstfilm.
Et finurlig, og ganske uvanlig, grep er bruken av farger: scenene i sort-hvitt er lagt til nåtid, mens scenene i farger viser fortiden – det motsatte av hva man vanligvis ser. Det gir filmen et forvirrende, underlig, men samtidig fascinerende uttrykk som pirrer nysgjerrigheten og holder interessen fanget.
Jeg har tidligere bare sett Kathrine Thorborg Johansen i «Børning 3» (2020), der hun fikk den umulige oppgaven med å overta rollen som Sylvia etter Jenny Skavlan, som allerede hadde to filmer bak seg.
I «Demring» leverer hun derimot en imponerende rolletolkning – utvilsomt hennes beste til nå. Hun totalt utklasserer de øvrige skuespillerne, som mest fremstår som brikker i et større puslespill. Alt hviler på skuldrene til Johansen, som leverer en minneverdig, sterk og tidvis rå prestasjon.
Filmfotoet i «Demring» virker ved første øyekast ganske stramt og kontrollert, med symmetriske komposisjoner i nesten hver eneste scene. For min del skaper det en ubehagelig stemning – symmetrien virker nesten illevarslende, som om den prøver å signalisere at noe er galt.
Syversen lar i stor grad det filmatiske tale for seg. Musikken er sparsom – bare noen få dronende toner her og der. «Drone»-musikk er minimalistisk i uttrykket, ofte bestående av én lang tone som gjentas. Brukt riktig har det stor effekt – slik som her.
«Demring» er ikke en vanlig skrekkfilm. Den byr ikke på billige «jumpscares» som får deg til å sprette i kinosetet. I stedet bruker den psykologiske virkemidler for å skape ubehag.
Et av grepene Syversen bruker, er å spille på publikums forventninger. Klassiske klisjeer og sjangerkonvensjoner brukes mot deg. I scener der du forventer et skremmeslag, skjer det – tilsynelatende – ingenting. Men du føler at noe skjer. Han skrur opp temperaturen gradvis, helt til det blir nærmest uutholdelig.
Et annet virkemiddel er volden. Den er så virkelighetsnær, ondskapsfull og fysisk at man vrir seg i setet. Jeg tar meg selv i å lure på om det kanskje hadde blitt for sterkt i farger.
Konklusjon:
«Demring» er en utfordrende film – en du må se flere ganger for å virkelig sette pris på. Kanskje du aldri helt forstår den. Og det er kanskje nettopp derfor jeg liker den så godt.
Tekst: Jon Smeland Olsen
Fakta:
Premiere: 03.10.2025
Skuespillere: Kathrine Thorborg Johansen, Silje Storstein, Marte Magnusdotter Solem, Sigurd Myhre, Steinar Klouman Hallert, Thorbjørn Harr
Sjanger: Drama /Thriller/Skrekk
Regi: Patrik Syversen
Manus: Patrik Syversen
Nasjonalitet: Norge
