10 år etter sin forrige strålende film «The Devils Candy» er den australske skrekkregissøren Sean Byrne endelig tilbake med noe nytt. Og nytt er det.
«Dangerous Animals» handler om Tucker, en fisker med en makaber sidegig. Han tilbyr intetanende turister The Tucker Experience, en haitur som lover nærkontakt med dyrene. Det viser seg å være makabert, for de fleste som blir med på turen, kommer aldri tilbake. Men når Zephyr, en amerikansk omstreifer på reise i Australia, en uheldig morgen blir tatt av Tucker etter et hett one-night stand og ført til båten hans, har hun ingen planer om å bli fiskemat.
Byrnes styrke som regissør er at han er så investert i karakterene, som han setter i fokus. Historien er spennende i seg selv, men det er karakterene og deres bakgrunnshistorier og traumene de bærer på som engasjerer. Volden er ofte grafisk, men aldri glorifisert. Den brukes snarere til å forsterke den psykologiske skrekken i karakterenes desperate situasjon.
Manuset av Nick Lepard (forfatter av den kommende skrekkfilmen «Keeper») har et godt tempo og beveger seg hele tiden fremover. De klassiske tilbakeslagene underveis resulterer i en nervepirrende katt-og-mus-lek som aldri slipper taket.
Jai Courtney («Yellowstone», «Divergent») er perfekt som den karismatiske, men samtidig farlig truende Tucker. Han er virkelig briljant i rollen, og balanserer behendig mellom humoristiske og ubarmhjertige uttrykk. Courtneys bamseaktige og varmende nærvær står i kontrast til karakterens konstante, rovdyraktige speiding av omgivelsene.
Tucker er, i likhet med yndlingsfisken haien, konstant på utkikk etter det neste offeret han kan sette tennene i. Selv om han er en avskyelig og voldelig seriemorder, blir man motvillig fascinert av ham. Han er som en trashy versjon av Hannibal Lecter, som gladelig slurper i seg middagen og drikker vin rett fra flasken, mens han ser på et opptak av en tidligere slakteodyssé.
Hassie Harrison leverer en sterk prestasjon som Zephyr. I begynnelsen fremstår hun sårbar og kjærlig i møtet med Moses (glimrende spilt av Josh Heuston), noe som gjør at vi umiddelbart føler med henne. Når hun senere faller i klørne på Tucker, forvandles hun til en besluttsom og hensynsløs overlever, en klassisk «final girl». Harrison skildrer Zephyrs kamp for å unnslippe den forferdelige situasjonen hun befinner seg i på en troverdig måte, og vi heier på henne til siste slutt. Det er flere scener med mye blod og gørr, noe følsomme seere nok bør unne seg med tillit.
«Dangerous Animals» handler kanskje delvis om et av verdens mest mytiske monstre, men den handler enda mer om det virkelige monsteret, nemlig mennesket. I filmen er hovedkampen en kamp på liv og død, mellom to mennesker som har lite å tape. Det er en kamp mellom list og rå makt, noe som fører til mange spennende scener.
Midt i alt dette oppstår det en spirende romanse mellom den hardhudede Zephyr og den milde Moses. Det gir lys til det blodige dramaet, og hever også innsatsen slik at kampånden i det vi ser blir sterkere.
Det vakre undervannsfotografiet av Shelley Farthing-Dawe er fantastisk. Haiene vi ser er ekte, noe som gir en følelse av realisme. Havet er et skjebnesvangert og skremmende sted, og det utnyttes til fulle her. Dybden symboliserer det ukjente som lurer under eller bak en tilsynelatende gjestfri overflate. Trange kameravinkler og raske, forhastede klipp brukes for å skape en følelse av klaustrofobi på båten, mens vidvinkelopptak viser havets uendelighet og den følelsen av frihet som er Zephyrs motivasjon.
Noen scener er forutsigbare, og noen ganger går det litt over styr. Men hvilken seriemorder-hai-slasher ville ikke vært det?
«Dangerous Animals» veier opp for eventuelle mangler med en sterk og engasjerende historie, overbevisende skuespillerprestasjoner og en uhyggelig atmosfære. Byrnes våger å ta sjanser, og resultatet er et blodig og uhyre underholdende skrekkfilmkammerspill på vann, som introduserer en minneverdig skurk.
«Dangerous Animals» har norsk kinopremiere 13. juni.
