Nathan Fielder og Lance Oppenheimers «You Can See Everything» ble vist bare én gang på New York Film Festival – en visning det var umulig å få tak i billetter til. Heldigvis hadde den premiere på kinoene her i New York for noen dager siden, og jeg klarte å snappe den siste billetten til en søndagsmatiné. Helt bakerst i salen, men hva gjør vel det når man endelig, endelig får se årets mest omtalte dokumentarfilm!
Jeg så den uten å ha satt meg inn i saken på forhånd. Det eneste jeg visste, var at jeg hadde en tre timer lang film foran meg om den beryktede og – i skrivende stund – fengslede Elizabeth Holmes, kvinnen bak Theranos-skandalen, hvis dere husker den?
Prøvetaking i miniformat der en eneste dråpe blod skulle være nok til å stille en diagnose. En oppfinnelse som skulle revolusjonere hele helsevesenet – hvis den hadde fungert. Problemet var at Holmes solgte apparatet til store kjeder som Walgreens og fikk investert millionbeløp på falske premisser.
Grunner hun hevdet at hennes tidligere forretnings- og kjærlighetspartner Ramesh «Sunny» Balwani var ansvarlig for. En mann hun dessuten anklaget for psykisk, fysisk og seksuell mishandling.
«You Can See Everything» gir et overblikk over bakgrunnshistorien gjennom nyhetsklipp og overskrifter, og det er bra å ha litt peiling på hvorfor vi ser på henne og hva det er vi prøver å finne ut av. Men mer enn det trenger vi ikke å vite. Ikke les mer.
La filmens uventede vendinger og overraskelser overraske deg!
Ok, kanskje litt kontekst. Dokumentaren starter 34 dager før Holmes skal begynne å sone fengselsstraffen sin. Hun bor sammen med Billy Evans, faren til hennes to små barn, og også initiativtakeren til dokumentarfilmprosjektet. Paret snakker i telefonen og klikker på datamaskinen. De svømmer i havet og leker med barna. Innimellom har de lange samtaler med Nathan Fielder, ofte i ekstreme nærbilder.
Jeg hadde ikke forventet så mye humor. Lavmælt, underfundig situasjonskomikk som ofte stammer fra Nathans skeptiske betraktning av paret og det de forteller. Eller som noen ganger når de ikke skjønner at mikrofonen fortsatt er på når de sniker seg bort for å rådføre seg om hva de skal si eller ikke…
Den kanadiske komikeren har medvirket i TV-serier som «The Curse» og «The Rehearsal», samt den selvproduserte «Nathan for You». Kanskje er det da naturlig at han havner foran kameraet som intervjuer, mens filmens andre regissør for det meste holder seg bak?
Men også at han stiller spørsmål ved hvorfor han er der. «Why me?» Hadde det ikke vært bedre med en intervjuer som faktisk kan noe om vitenskap? Svaret uteblir, men man kan nok trygt anta at dokumentaren i Feiner og Oppenheimers unike utgave ikke helt ble slik paret hadde tenkt seg.
Begge to forsikrer gjennom hele filmen at Holmes er uskyldig. Vi får aldri servert noe som er «riktig» eller «feil». I stedet blir det en tankevekkende studie i å si sannheten kontra det vi klamrer oss fast ved som sannhet. Hvordan vi lyver for oss selv mer eller mindre bevisst for å opprettholde vår sannhet. Hvordan vi manipulerer og lar oss manipulere, ofte uten at det er klart hvem som gjør hva.
Hvem manipulerer, og hvem lar seg manipulere – det er spørsmålet
Holmes. Dette stadige smilet, de vidåpne øynene som ikke slipper blikket, som aldri vender seg bort. Et insisterende «jeg har ingenting å skjule»-blikk. Ettergivende. Kanskje er det deilig å lene seg mot mannen sin og la ham bryste seg og holde på, mens hendene hennes forblir rene. Noen ganger føles det som om hun ikke er helt til stede mentalt.
Eller er det hun som trekker i trådene? En student ved Stanford University som snakker mandarin og mottok universitetets «President’s Scholar»-stipend for sin forskning innen kjemiteknikk, kan jo ikke være helt ute av det, for ikke å snakke om hennes enorme drivkraft for å skape Theranos.
Evans. Virker litt som en opportunist. Han vil gjerne bestemme og styre. En kjekk og selvsikker «tech bro» med ulike, uspesifiserte forretningsvirksomheter som genererer inntekt. Som for eksempel denne filmen – det kommer frem at han har forhandlet seg frem til en godtgjørelse. Holmes benekter å ha kjennskap til dette. Paret er nøye med å understreke at de har separate økonomier – Holmes er jo gjeldsbelastet opp over ørene! Men hva er egentlig sant av alt som blir sagt her?
Fielder. Halvveis i fengselsstraffen flytter filmteamet inn og blir en del av dansen mellom sannhet og manipulasjon. Fielder prøver å finne en forklaring på Holmes’ tankegang ved hjelp av Abbot og Costellos sketsj «Who’s on First?».
Hun skjønner ikke poenget, noe som kan være forklaringen på hvorfor hun har lurt offentligheten ved å selge inn et produkt som kanskje vil fungere i fremtiden, men som ikke fungerer nå. Litt langt søkt, men Evans nikker entusiastisk. Det er akkurat slik det er, hun tenker ikke som oss andre. (Jeg synes mest at hun virker treg, som om hun går på sterke medisiner, men hva vet jeg…)
Den store vendepunktet – slutt å lese nå hvis du ikke har sett filmen ennå!
To år etter at Holmes begynner å soner fengselsstraffen sin, gjenopptas filmopptakene. Siden Holmes ikke har tilgang til internett, har Evans laget en omfattende digital skanning av henne. Holmes’ AI-genererte avatar gjør at hun kan delta i forretningsmøter og så videre, og hun er også aktiv på sosiale medier via Evans. Det er slik hun vil ha det, hevder han.
Men så kommer en overraskende vending. Fielder kontakter Amanda Seyfried, som spilte Holmes i «The Dropout». Han ber henne om hjelp til å gjenskape visse sekvenser som fant sted utenfor kameraet, som det første møtet med A24 og filmteamet.
Seyfried gjør en fullendt imitasjon av Holmes. De prøver seg frem med ulike varianter av hva som kan ha skjedd bak kulissene. De spiser middag med Evans og barna, noe som fører til heftige diskusjoner. Filmen går over til et hybridformat og blir nesten litt «true crime» med Seyfried og Fielder som detektiver, samtidig som filmens vanvittig underfundige tone består.
«Det var rart», sier en ung fyr på vei ut etter filmvisningen. Vi ble ikke noe klokere. Et merkelig innblikk i annerledes liv, der jeg mest av alt føler at hovedpersonene på en eller annen måte fortjener hverandre. For sannheten er ikke svart eller hvit. Her finnes en rekke nyanser som Fielder og Oppenheimer så elegant, medfølende og humoristisk utforsker – inkludert sin egen rolle.
Kunne de tre timene, i likhet med min lange anmeldelse, vært strammet inn litt? Absolutt. Men filmen blir aldri, aldri langtekkelig eller kjedelig. Jeg håper på en oppfølger om noen år! For en julegave!
Korte fakta «You Can See Everything»
- Regi: Nathan Fielder og Lance Oppenheimer
- Skuespillere: Elizabeth Holmes, Billy Evans, Amanda Seyfried
- Sjanger: Dokumentarfilm
- Spilletid: 2 timer 54 minutter
- MovieZines karakter: 5 av 5