En uventet og hensynsløs fiende går til angrep på Kara Zor-El personlig, og hun må hente frem Supergirl, sitt alter ego. Sammen med usannsynlige allierte legger hun ut på en episk, intergalaktisk reise med hevn og rettferdighet som hovedmotiv.
Forrige runde fra DC Studios i «Superman» fra i fjor, var et aldri så lite friskt pust av sjarm, humor, og leken superheltaction av det bedre slaget, i en verden av sjelløse og tungt datagenererte genrefilmer de siste par tiårene.
Når nå historien om Supermanns 10 år yngre søskenbarn i Kara Zor-El skal berettes, er det i regi av Craig Gillespie («Cruella», «I, Tonya») og med forrige films regissør i James Gunn på produsentsiden.
Overskuddsunderholdning, på godt og vondt
Igjen får vi mye av den samme overskuddsenergien og sjarmen som i fjor, men Kara, aka Supergirl, er ingen Clark Kent. Hun er hans rake motsats – en slaskete, rotete, sløv, uhøflig og smått alkoholisert ung dame med problemer i flere retninger. Hun må imidlertid virkelig ta seg sammen da hunden hennes Krypto en dag blir satt ut av den brutale skurken Krem (Matthias Schoenaerts).
For å redde livet på superhunden må hun sammen med sine allierte finne en motgift som tar henne igjennom en voldsom heisatur mellom planeter og steder i galaksen.
I tittelrollen har man satt Milly Alcock, mest kjent som den unge Rhaenyra Targaryen i «House of the Dragon». Alcock føles virkelig skapt for denne karakteren med en attitude og gestaltning av Kara som gjør henne til en karakter man får et ambivalent inntrykk av. Det er mye å mislike med henne, men også etter hvert like mye å beundre, og sånn sett føles hun mindre flat enn mange superhelter ofte er.
Blockbuster på sitt beste, og mest slitsomme
«Supergirl» er på sitt beste et tidvis heidundrende oppfinnsomt og visuelt kreativt spetakkel som oppviser noen skikkelig kule enkeltscener, noe som i seg selv er smått imponerende, ettersom denne genren består av såpass mye generisk og “sett det før”-action.
Men så overdynker da også denne filmen sitt eget narrativ med minst like mye uinteressant action, og så går liksom vinningen opp i spinningen, og man begynner å småkjede seg.
Opprinnelig var «Supergirl» over to timer lang, men etter det som skal være ny rekord i antall testvisninger de siste årene, ble filmen til slutt kuttet med nesten en halv time. Og godt er nå det, tenker jeg, for 1 time og 40 minutter holder i massevis.
Så amerikansk man kan få det
«Supergirl» er nemlig en film som etterhvert oppleves slitsom. Den prøver veldig hardt å være dritkul, helt fra start, med kul musikk, kul attitude fra Supergirl, i manus, skuespill og rundt humor.
Det er med andre ord så amerikansk man kan få det, inkludert bruk av greenscreen-bakgrunner, og tonnevis med CGI-genererte bilder. Underveis humrer man litt og trekker på smilebåndet, samtidig som man merker at dette tross alt er temmelig overfladiske greier.
Vi får riktig nok en bolk med litt bakgrunnshistorikk fra Krypton her som føles etterlengtet. Både Superman og Supergirl er tross alt to nokså mystiske skikkelser for oss som ikke er altfor langt inni DC Comics verden. Det å få vite litt mer om deres bakgrunn, oppleves slik kult.
«Supergirl» klarer likevel aldri å begeistre helt der oppe som «Superman» gjorde, men har noen riktig så flotte enkeltscener, innimellom all CGIen og den øvrige sassy holdningen. For noen er dette mer enn nok som sommerlig blockbusterunderholdning.