Dokumentarfilmskaper Gunn Hall Jensen har filmet seg selv og sønnen Jonathan under hele oppveksten. Hans desperate forsøk på å komme nær sønnen, vises igjen i opptakene, hvor de opplever både nærhet og forsoning, men også avstand og krangling.
Underveis forsøker Gunnar å forstå og løse foreldregåten, samtidig som Jonathan forsvinner lengre inn i sin egen verden av sosiale medier og tvilsomme bilder, resulterende i en tragisk hendelse.
Regissør Hall Jensen har åpenbart med dette prosjektet forsøkt å sette både ord, bilder og spørsmål ved både foreldreskap, båndene mellom far og sønn, samt hvorfor dette kan være så vanskelig. Men underveis skjer det ting med sønnen Jonathan som han ikke kan gjøre noe med, og håpløsheten blir rådende.
Mildt sagt forvirret
Far Gunnar er selv oppvokst uten kontakt med sin far, og gjør selveste Roald Amundsen til sitt store forbilde og beundringsikon. Han forsøker også underveis i sønnens oppvekst å få ham med ut på turer og ekspedisjoner, noe som stort sett går dårlig. Sønn Jonathan er både rastløs, har problemer med konsentrasjon og øyekontakt, og far Gunnar sliter med å holde på interessen hans.
«Portrett av en forvirret far» oppleves derfor som en mild filmtittel. Den kunne nok like gjerne hett «desperat», «sjokkert» eller «fortvilt» -far. Sønnen Jonathan fremstår nemlig, særlig når han når ungdomsalderen, som en mildt sagt krevende gutt. Filmopptakene er svært nære, personlige og nakent råe, noe som tilfører portrettet et imponerende innblikk i dette far-sønn forholdet.
Fra Jonathans første steg, via oppvekstens utvikling, problemer og utfordringer, til det unge voksenlivets mer egenrådige tid – Jonathan er vokst opp med å ha et kamera vendt mot ansiktet. Kanskje har dette vært med på å knytte dem nærmere sammen, men ironisk nok kanskje også skape en avstand og et «hinder» mellom dem.
Parallelt spør man seg selv om det egentlig er forsvarlig å utlevere seg selv og andre såpass som dette. På den andre siden – det hadde ikke blitt på langt nær en så røff dokumentar, uten. Underveis sitter man regelrett og knyter seg over alle de større og mindre ubehagelige settingene far og sønn går igjennom. Men det er også fine, vakre og rørende stunder her også, så absolutt.
Konkrete mangler, i en sterk helhet
Underveis i portrettet av Gunnar og Jonathan sitter man og spør seg om hva som eventuelt plager sønnen. Det nevnes dessverre lite om verken eventuelle diagnoser eller utredninger, noe som ville forklart i hvert fall en del av Jonathans personlighet og oppførsel. Det oppleves som litt rart at Jensen, i en ellers så utleverende og naken film, ikke kommer inn på slike aspekter. Historien føles også litt uforløst mot slutten, uten å røpe hva dette gjelder. Det kan dog ha sin forklaring rundt politiarbeid og liknende.
«Portrett av en forvirret far» er først og fremst en sterk, fyldig dekket historie om oppvekst, foreldreskap og et far-sønn forhold som også føles takknemlig. Det florerer ikke av slike portretter der ute, samtidig som det å høre far Gunnar forsøke å sette ord på tanker, følelser og tilværelsen her, både imponerer, rører og oppleves som viktig.
At filmen underveis gir oss svært lite lyst til å få barn, får så bare være – det finnes uendelig mange både fedre og mødre der ute som sliter med kontakten med sine barn. Hall Jensen sitt portrett føles nærmest som et unikt innblikk i en tilværelse tusenvis både vil kjenne seg igjen i og kunne relatere seg til. Historiens øvrige dekning av den grelle tiden vi lever i, hvor sosiale medier, giftige influensere og jaget etter penger og status ødelegger mange, er også en heftig del av historien.
Til slutt sitter man både rystet og emosjonell tilbake, men også takknemlig for dette unike og vågale innblikket i en svært så personlig historie. Filmen står igjen som et dypt skrik og et hjerteskjærende men likevel dannet og dempet brøl fra far Gunnar Hall Jensen, med en historie som absolutt alle bør få med seg. Kan meget godt bli årets beste norske dokumentar, denne.