Regissøren bak de briljante skrekkfilmene «Hereditary» (2018) og «Midsommar» (2019) er tilbake med et ironisk blikk på den stadig mer håpløse verden, med USA i fokus. Aster er en mester i å skape psykologisk ubehag, og selv om «Eddington» snarere er et actionfylt satirisk drama, finnes den emosjonelle terroren også her.
Filmen stiger ned i MAGA-fanatismens fortapte land og tar der temperaturen på den eskalerende galskapen ved siden av menneskehetens avgrunn. Vår kjære regissør har for vane å se sammenhenger i oppløsning, og det er det han også gjør her. Med ubønnhørlig hånd dissekerer han et samfunn hvis innbyggere for lenge siden har vendt hverandre ryggen. USA er ekstremt splittet både politisk og sosialt, noe som blir enda tydeligere i små hull som filmens Eddington i New Mexico. Byen er derfor en perfekt grobunn for den krenkede engstelsen som oppstår i kjølvannet av økt radikalisering.
«Eddington» utspiller seg mellom pliktfølelse og paranoia i slutten av mai 2020. Gamle uoverensstemmelser får vind i seilene når den lokale sheriffen Joe (Joaquin Phoenix) og byens ordfører Ted (Pedro Pascal) kommer i konflikt med hverandre på grunn av munnbind. Joe nekter, og Ted maser. Dette blir startskuddet for noe som får hele byen til å eksplodere.
Pascal er selvfølgelig fantastisk som den smilende borgermesteren Ted Garcia, klar for gjenvalg. Men karakteren er litt flat, og han kunne ha fått mer spilletid. Det får i stedet Phoenix, som spiller en veldig interessant person med mange lag. Det er Joe som, ved siden av birollen Brian, er sentral i dette, og filmen er i stor grad hans. Og jeg klager ikke, for Phoenix er strålende! De andre store navnene har, i likhet med Pascal, heller ikke så mye å gjøre. Emma Stone som Joes kone og Austin Butler som en omreisende konspirasjonsteoretiker er mest med for å rette søkelyset mot den rådende galskapen, samt hovedpersonens forestående mentale sammenbrudd. Noe de absolutt gjør veldig bra.
Dette er en film som byr på sterk COVID-déjà vu. Det handler om masker, distansering og lockdown. Noe som var hverdagen for bare fem år siden, men som i dag føles nesten historisk fjernt, selv om det samtidig var som i går. Lenge føltes det «for tidlig» å bruke pandemien som komisk kulisse i filmer eller serier, men nå er tiden inne, og det er faktisk på tide.
Selv om jeg hele tiden er engasjert i det jeg ser og også setter pris på den rolige opptrappingen, føles filmen for lang og kunne med fordel vært en halvtime kortere. Det er imidlertid en liten innvending i en opplevelse som bare blir bedre jo mer man tenker på den.
«Eddington» gir oss et filmisk speilbilde av virkeligheten, som uten å peke fingre eller preke viser en samtid som demonterer seg selv i sanntid. Det er like håpløst i filmen som i virkeligheten, og ofte vet jeg derfor ikke om jeg skal le eller gråte. Alle får en känga, uansett om det er antifa-tilhengere, Black Lives Matter-aktivister, våpenfanatikere eller politikere. Selv om den siste pandemien er over, befinner vi oss fortsatt i den verdenen som da ble formet. Kontrollmani, skyldbeleggning og moralpanikk er byggesteinene i den kollektive paranoiaen som feier over landene.
Fotografen Darius Khondji («Bardo», 2022, «Mickey 17», 2025) leverer en enestående prestasjon. Kameraet hans følger ofte karakterene i lange, stille opptak, noe som bygger opp spenning og forventning hos oss som seere. I filmens brutale finale skaper det sirkulerende og nærgående bildet en følelse av total tilstedeværelse, og man vil ikke engang blunke av frykt for å gå glipp av noe.
Aster vil sikkert dele publikum med filmens ambisiøse sjangeroverskridelse og flere sjokkerende vendinger. Et sted halvveis skifter den dessuten helt spor fra å være en ganske harmløs westernpastisch til å bli en voldelig og blodig neo-noir.
Det enkle budskapet om verdien av sunn fornuft i tider med dårskap siver gjennom historien. Veldig enkelt, men så effektivt. Filmen er tankevekkende uten å prøve å være det, både når det gjelder spørsmål om identitet, ideologi og politisk fanatisme. Bildet som tegnes er selvkritisk og skremmende, men ikke spesielt fremmed. Ikke minst med tanke på alle absurditetene som president Trumps administrasjon spytter ut og hvordan de radikaliserte MAGA-fanatikerne truer orden og demokratiet.
«Eddington» er en ekstremt overdrevet, men også ubehagelig treffende film om et polarisert samfunn. Mange referanser til vår samtid gjør at den føles smertefullt aktuell. Spesielt når opplevelsen og spørsmålene den reiser har fått tid til å synke inn og modnes litt. Dette er Asters mest politiske, men også morsomste verk, som både sjokkerer, vekker avsky og lokker til mange latter.
