Den nye «Anaconda» klarer å være både original og totalt forutsigbar på samme tid. Det er ingen vanlig reboot eller nyinnspilling, men en slags metaparodi som utspiller seg i en verden der originalfilmen fra 1997 eksisterer.
Det er en relativt uventet og unik tilnærming til å gjenopplive en populær kultfilm. Samtidig føles valget av «Anaconda» som nok et typisk eksempel på at man graver dypt i DVD-boksen for å finne en uberørt tittel å gjøre franchise av.
Her er det tilbake til Amazonas-jungelen, men i stedet for ekte dokumentarfilmskapere – som Jennifer Lopez og Ice Cube i originalfilmen – handler det om glade amatører med en forkjærlighet for 90-tallsrullen.
Griff (Paul Rudd) er en ulykkelig, mislykket Hollywood-statist, mens barndomsvennene Doug (Jack Black), Kenny (Steve Zahn) og Claire (Thandiwe Newton) blir igjen i den lille byen de vokste opp i.
Doug er også misfornøyd med livet som bryllupsfilmskaper uten kreativ frihet. På Griffs oppfordring bestemmer gruppen seg for å reise til Amazonas for å lage en lavbudsjettsremake av «Anaconda» – og ikke uventet befinner de seg snart i reell fare.
Den mindre lovende traileren avslører at dette er mer munter komedie enn ren monsteraction. Det som i utgangspunktet så ut som en ganske tåpelig Rudd/Black-komedie, viser seg å være nettopp det, om enn litt mer severdig enn forventet.
Filmens fokus på Rudd og Black som barndomsvenner hvis vennskap – hold dere fast – blir satt på prøve under kaotiske omstendigheter, er både bra og dårlig.
De er tross alt pålitelige skuespillere i sjangeren, og leverer komisk dialog og one-liners i søvne. Samtidig er det en følelse av at vi har sett dem i denne typen roller og filmer før, også de siste årene.
En viss grad av rollebytte er likevel litt morsomt og uventet, ikke minst å se Black som den mer fornuftige og jordnære av duoen.
Rudds portrett av den egosentriske, litt usympatiske idioten med filmstjernedrømmer fungerer imidlertid ikke like godt. Han er ikke dårlig, men hans etablerte sjarmfigur gjør ham noe malplassert som velmenende drittsekk.
Filmens styrke ligger i tempo og humor. Det kastes ikke bort for mye tid på karakterintroduksjoner eller utlegninger før vi befinner oss i jungelen. Det er som regel nok spøk til å holde interessen oppe, selv om mange av vitsene er på et sketsjnivå som ikke er en høybudsjettfilm verdig.
Et severdig birolleensemble fungerer som fin støtte til de to stjernene. Zahn, som gjenforenes med Black fra «A Devil for a Girlfriend» fra 2001, er alltid en humørspreder i komiske settinger, og som gruppens alkoholiserte tullebukk er han intet unntak.
Det er også flott å se den talentfulle, vanligvis mer dramatiske Newton i denne typen film. Hun er heldigvis mer enn et pent smykke eller jomfru i nød, og spesielt i film-i-filmen-scenene får hun vist frem sin komiske timing.
Til tross for dette føles filmen generelt som en typisk Rudd/Black-komedie der de fleste av de andre blir stående i bakgrunnen. Selv filmens tittelkarakter har overraskende lite å gjøre. Angrepsscenene, med grei CGI, er så få og korte at man nesten begynner å tvile på filmens tittel.
Det er også veldig typisk at filmens søramerikanske karakterer stort sett er redusert til kortvarige statister. Man trenger ikke være et geni for å finne ut hvem som overlever – og ikke overlever – filmen.
Portugisiske Daniela Melchior («The Suicide Squad», «Fast X») er fullstendig bortkastet og forsvinner tidvis ut av historien før en unødvendig vri redefinerer hele rollen hennes.
Brasilianske Selton Mello («I’m Still Here») har derimot flere virkelig morsomme scener som den forskrudde slangevokteren Santiago. Hans kjærlige forhold til anakondaen som er leid inn til innspillingen, er et av filmens klare høydepunkter.
I det hele tatt er det midtpartiet av filmen, der den nevnte filmen er spilt inn, som fungerer best. Det er en søt skildring av kjærligheten til film og filmskaping i seg selv, i samme ånd som komedier som «Bowfinger» og «Zach and Miri Make a Porno». Det er noen genuint morsomme øyeblikk, ikke minst når en motvillig Rudd tvinges til nærkamp med den kosete slangen under Blacks opphissede regi – med drastiske konsekvenser.
Mot slutten blir imidlertid metahumoren stadig mer forcert. Det blir en anelse krampaktig når filmen kommenterer sin egen idétørke og slår knute på seg selv i forsøket på å rettferdiggjøre sin eksistens. De flørtende blinkskuddene til publikum – inkludert et par ganske forventede cameos – har en tendens til å bli trettende.
Tonen er også vinglete. Lett humor etterfølges av relativt voldsomme, om enn ublodige, slangescener, som i sin tur følges av nesten utelukkende komiske reaksjoner. Resultatet er en nokså underholdende, men ujevn film.
For å være rettferdig er originalfilmen heller ikke noe mesterverk. Til sammen utgjør de et interessant eksempel på to tåpelige, men morsomme filmer fra samme franchise. Men hvis du vil se en oppjaget Jack Black i sprø filminnspillinger, er «Tropic Thunder» og «Be Kind Rewind» likevel å foretrekke.
Kjappe fakta: ”Anaconda”
- Regi: Tom Gormican
- Skuespillere: Paul Rudd, Jack Black, Steve Zahn, Thandiwe Newton, Daniela Melchior, Selton Mello
- Genre: Action/komedie
- Spilletid: 1 time og 39 minutter
- Premiere: 25 desember 2025
- Vises på: Kino
- MovieZines karakter: 3/5