I snart tretti år har en gjeng galninger utført livsfarlige stunts, og de går under navnet Jackass. Johnny Knoxville blir rørt når han sier at dette er siste gang, og jeg forstår ham.
Det gjenstår å se om han holder ord, men jeg tror det er på tide å kaste inn håndkleet, for selv om «Jackass: Best and Last» underholder, er det mer av det samme. Og helt ærlig, det finnes en overflod av filmer, serier og videospill nå. Ta dere en pause nå, gutter, dere fortjener det.
Følger samme oppskrift
Advarselen er den samme: Ikke prøv dette hjemme! Vi ser gjengen kjøre i en gigantisk handlekurv ned en bakke i sakte film, akkurat som for snart tretti år siden i «Jackass: The Movie» (2002). Johnny Knoxville, Steve-o, Chris Pontius, Preston Lacy, Ehren McGhehey, Wee Man og Dave England.
Det er ufattelig at de fortsatt holder på. At de lever. Alle er fortsatt med, bortsett fra Bam Margera, som ble utestengt for noen år siden på grunn av rusmisbruk. Og Ryan Dunn, som gikk bort i 2011.
En gang i tiden var det kornete videokameraer og unge, veltrente menn, nå er det 4K, og de samme mennene har grått hår og kunstige tenner. I den første filmen ble «O Fortuna» spilt mens medlemmene én etter én ble frosset i bildet. Nå ser vi dem tre inn i bildet til Bonnie Tylers «Holding on for a hero», og jeg kjenner hårene reise seg – gåsehud er et faktum.
«Jackass» startet som et humorprogram på MTV i 2000. Konseptet gikk ut på at en gjeng med hensynsløse menn utførte ulike planlagte stunts. Det som gjorde programmet unikt, var at de skadet seg selv og gjorde seg til latter, men at det alltid lå en varme i bunnen av det hele. Nå, litt over to tiår senere, er det åpenbart at de utfører svært godt iscenesatte stunts.
Det er visse ting man ikke må ta for alvor når man ser en Jackass-film, ellers er man ganske fortapt. Man må bare akseptere hva slags film det er, for da, og bare da, kan man ha det utrolig gøy. Hadde dette vært MTV-serien man så på en gammel TV tidlig på 2000-tallet, ville man bare ha blitt forbløffet. Og man kunne trodd at man hadde blitt avstumpet nå, men til tross for alt vi konsumerer i dag, blir jeg likevel sjokkert over hva gjengen finner på. Det er faktisk beundringsverdig at de fremdeles kan overraske.
Jackass i 2026
Filmen har en slags rød tråd i og med at vi tar farvel med Jackass. Det betyr at vi får se en rekke gamle sprell og klipp, noen kjenner vi igjen, og andre har aldri blitt vist før. I tillegg til de gamle klippene gjør gjengen en rekke nye, svært dristige stunts, hvoretter de snakker om den gode tiden og minnene de bærer med seg. Selvfølgelig er det også en robot som skal utføre en rektalundersøkelse på Steve-O.
Jackass’ store sjarm ligger i medlemmene sin egen jargong. De er alle like engasjerte på hver sin måte. For meg, som ikke er den mest innbitte fanen, blir det til tider ubehagelig å se hvor voldelige de er, hvor mye glede de ser ut til å finne i å bli skadet. Men det er latteren – den høye, smittende latteren – som forsikrer meg om at alt er i orden. At disse voksne menneskene ikke mobber hverandre, men faktisk ønsker å utsette seg for disse prøvelsene.
Jeg ler selv høyt ved flere anledninger. Steve-O blir festet inne i et toalett som blir slengt opp i luften mens avføring og oppkast dekker ham. Ifølge OSHA (Occupational Safety and Health Administration) er det ikke tillatt å dekke seg til med menneskelig avføring, og derfor har de kjøpt hundebæsj fra et selskap som heter We Do Doo Doo. Det muntrer opp.
Jeg er klar over at disse karene har holdt på i over to tiår, at de ikke trenger å gjøre dette og at de er blant de mest kjente menneskene på planeten. Men de er morsomst når de lager sketsjer, som den der de iscenesetter et slagsmål i en bar slik at politi og ambulanse blir tilkalt. Eller når noen har svelget en lekebil og legen på spansk diskuterer med en kollega hvordan bilen kan ha havnet der.
Jeg blir ubehagelig berørt
Det er ingen vei utenom, jeg blir ubehagelig berørt. Det henger sammen med det jeg skrev om at man må kjøpe hele pakken for å kunne nyte Jackass – og jeg er ikke helt overbevist.
Jeg synes dyreelementene er veldig utdaterte og må si at det er uforståelig at man fortsatt tillater det. Jeg ble sittende gjennom hele rulleteksten for å forsikre meg om at ingen dyr kom til skade, for det føles virkelig ikke bra når man i 2026 aktivt velger å ha med scener der dyr brukes til underholdning.
Det er først og fremst stuntet mot slutten av filmen som gjør meg opprørt. Det er Knoxville som blir påkjørt av en okse. Oksen stormer mot ham, og han faller stygt. Men han er ikke fornøyd med hvor hardt han blir truffet og hvordan han faller, så han lar seg derfor støte på igjen. Resultatet blir en hjernerystelse og en tur med ambulanse derfra.
Jeg forstår at Knoxville elsker okser; jeg har hørt ham snakke om det i intervjuer. Jeg forstår at okser ikke er rasjonelle og ikke vet at de blir filmet. Men jeg synes likevel at man burde kunne gjennomføre stuntet uten å involvere dyr på den måten i 2026. Det er nok enda et tegn på at det er på tide å legge disse herrene bak oss, men jeg vil takke for all latteren, og jeg er oppriktig og dypt imponert over det meste de har fått til.
Til syvende og sist er Jackass nettopp en gjeng med tullinger. Ingen har gjort det de gjør med samme innlevelse, varme og lidenskap. Å se disse herrene fortsette å risikere livet for å få til de beste klippene er både utmattende og fascinerende. Har du vokst opp med Jackass, vil du sannsynligvis ikke bli skuffet.