Woody, Buzz, Jessie og de andre lekene får plutselig stor motstand om oppmerksomheten når nettbrettet Lilypad kommer inn i livet til lille Bonnie. Alle andre bruker nettbrett, og Bonnie føler seg barnslig og mobbet som bare leker med leker enda.
Hverdagen forandres dermed radikalt for både henne og lekene. Men sistnevnte gir ikke opp så lett, og i hvert fall ikke Jessie!
Når de atter en gang skilles under det som er en sosialiseringstur for Bonnie, hvor hun skal prøve å få seg nye kule venner, må lekene, med Jessie i front, sette i gang en storstilt aksjon for igjen å forene seg selv med sin eier.
Vår tid har innhentet lekene
Det kan virke som en aldri så liten håpløs oppgave som Disney/Pixar nå skal forsøke seg på, nemlig å ta opp kampen mot teknologi, pads og duppedingser som for lengst har gjort et solid inntog og innhogg i barns hverdag.
På den annen side er det selvsagt både sjarmerende og viktig – barn i dag mister veldig mye av hva tidligere generasjoner har hatt, om stadig mindre fysisk frilek forsvinner bort til fordel for nettbrett, data og mobil.
I disse skjerm-forbudsdager selv i vår egen skole, er det som voksen spesielt lett å heie på både lekene, de voksne og kampen for å redusere det elektroniske i hverdagen.
Sånn sett er «Toy Story 5» både engasjerende og oppleves viktig, kanskje særlig som en film hvor både ung og gammel får sitt.
Noe for alle aldre
For også den femte filmen i den makeløst solide filmserien både gir og serverer godbiter i fleng til både oss voksne og til barna. Her er manus spekket med oppriktig morsomme vitser og satiriske elementer over vår tid, elektronikk og utfordringer knyttet til dette. Mye treffer barn best, mens annet igjen er mest myntet på mor og far.
Det begynner riktignok å høres litt snodig ut med de nå godt vokse gammelmannsstemmene til Tom Hanks, Tim Allen og Joan Cusack på disse lekene, selv om karakterene deres riktig nok også har blitt noe eldre i film nummer fem.
Woody har nå begynt å få voksenmage, samt er blitt skallet på issen, mens Jessie fremdeles ser ut som en jente, men høres ut som en grovrøsta storrøyker. Jaja, pytt pytt. Det gjør ikke noe nevneverdig negativt for filmen uansett.
Velbalansert moral uten overtydeligheter
Om noen kanskje skulle frykte at «Toy Story 5» skulle bli en overmoralsk fortelling om å droppe teknologi og pads helt, kan dere puste lettet ut.
Historie og manus blander finfint inn kritiske og etiske problemstillinger, men hvor selvsagt hjertet og hodet kommer lenge før moralprekener og negativ kritikk.
Film nummer fem oppleves heller ikke så sterk som flere av forgjengerne, men det er liksom tilnærmet umulig å bli grinete på noe som helst her.
Spesielt morsomt er det å se en reunion for fordums batterileker som må slå seg sammen og hjelpe Jessie med å få Bonnie til å ville leke med dem igjen.
Samtidig skildrer «Toy Story»-universet igjen på eminent vis sjarmen, viktigheten og alle verdiene i det å ivareta den fysiske leken, for slik å stimulere både fantasien, det kreative, det sosiale og kognitive, i motsetning til skjermenes stillesittende og ofte asosiale natur.
Så, mens stadig flere skoler tyr til skjermforbud, burde de samtidig kanskje da også gjøre en film som «Toy Story 5» til pensum. Om ikke bare for å formidle viktig oppvekstkultur, men også for å bli underholdt på en måte som kun det beste fra Disney/Pixar klarer.