Denne helgen er det kinopremiere på oppfølgerfilmen «Tilbake til Tottori», skrevet og regissert av Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen. Førstefilmen i «Tottori! Sommeren vi var alene» gjorde en finfin opptreden på norsk kino, midt oppi pandemiperioden i 2000/2021.
Filmen vant også en rekke internasjonale priser, samt to Amanda-priser for ‘Årets barnefilm’ og for musikken skrevet av Thomas Dybdahl.
Ommundsen og Salomonsen står fra før av bak titler som Rogalands-klassikeren «Mongoland» (2003) og fjorårets «Alt skal bort». Det er døtrene deres Billie og Vega Østin som spiller hovedkarakterene i Tottori-filmene, og det er igjen produksjonsselskapet Chezville som produserer.
MovieZine har fått snakket med regissør-paret i forbindelse med kinopremieren denne uken.
Gratulerer med ny film og oppfølger til en av de personlig fineste filmene jeg kan huske i Norge av barne- og oppvekstskildringer. Hvordan ble «Tilbake til Tottori» til? Hvordan vokste den frem for dere?
– Tusen takk for det! Etter forrige Tottori-film sa vi vel aldri mer til hverandre, men så går jo tiden og man glemmer hvor vanskelig det var å lage film med en fire- og en åtteåring som man i tillegg er foreldre for. Vi tenkte kanskje det skulle være lettere nå når de både kan lese og vet forskjell på høyre og venstre, men ingenting er vel egentlig lettere med preteens og tenåringer…
Idéen startet med fasinasjonen over en tiårings lengsel tilbake til barndommen. Vår yngste datter så på gamle bilder og lengtet tilbake til den gangen hun og storesøsteren hadde mer til felles og var mer nære hverandre og lekte sammen. Nostalgi finnes også i barn og det var vel utifra det at ideen til filmen begynte å ta form.
Det virker som dere igjen har brukt mye natur og lokale innspillingssteder – hvor har dere filmet denne gang? (Lurer en som selv er vokst opp i Sandnes og Rogaland på).
– Denne gang har vi oppsøkt flere av de lokasjonene vi filmet på sist. Vi er hjemme i Stavanger, vi er i Rogalandsheiene, men så går også turen til hovedpersonen gjennom store deler av Agder. Lindesnes, Lyngdal og Setesdal blant annet.
Hva har vært viktig for dere å skildre i oppfølgeren, med tanke på at barna nå har blitt eldre? Er det mer ungdomsrelaterte sider? Fra lek, til mer voksenalvor-type tematikk? Ifølge traileren virker den jo nettopp mer voksen og alvorlig rundt mental helse, familieoppløsning, m.m…
– Tanken var at filmens univers vokser med rollefigurene ja. Alle er seks år eldre, og dermed er også problemene de står i mer rettet mot et noe eldre publikum enn sist.
Vi tenker filmen passer for alle, unntatt de helt yngste. De kan heller se den første filmen og vente med denne til de er litt modnere.
Søstrene har vokst fra hverandre. Den ene står med en fot i barndommen, men er uunngåelig på vei inn i ungdommen hun også. Storesøster Vega legger seg frivillig inn på en ungdomspsykiatrisk avdeling. Hun sliter med å se noe håp for fremtiden. Kanskje en klassisk flink pike som er gått på en smell og samtidig har familiemedlemmer nok med egne problemer eller selvrealisering. Hun tar en timeout fra verden, mens lillesøster legger ut på en tur for å bevise for henne at verden fortsatt kan være et magisk sted.
Personlig har jeg alltid sett på filmene deres som både varierte, at de har et spenn i tematikk og handling, samt tilbyr noe alternativt innen norsk film. Hva mener dere selv at filmene deres er “best” og mest særegne på, sett opp mot øvrig norsk film?
– Det er kanskje vanskelig for oss å svare på. De fleste gode filmer speiler jo personligheten de kommer fra. Kanskje har det at vi som regel har produsert utenfor en sentralisert bransje, uten store budsjett og stort crew gjort at vi har utviklet en slags egen stil?
For oss er det viktig at det føles ekte. Også når det gjelder barnefilm. Mange barnefilmer er påkostet og stiliserte med tilnærmet karikerte figurer. Noe som kan være helt flott det, men vi har en mer realistisk tilnærming, på grensen til dokumentarisk. Vi jobber ofte med få folk i crewet og i naturlig lys på ekte lokasjoner.
Fra klassikeren «Mongoland», via dystre og smått drømmende «Now It’s Dark», tv-serien «Evy og alltid», til emosjonelle og livsærlige «Alt skal bort»… Noen røde tråder i filmografien deres? Hva går igjen i historiene dere forteller og gir oss?
– Det er ikke noe vi tenker på. For oss er det essensielt at filmene kommer fra et ekte sted. At de springer ut fra en genuin nysgjerrighet og når man koker det helt ned: til en lengsel etter noe. Etter kjærlighet, vennskap, tilhørighet. Denslags. Men det er som sagt ikke noe vi bruker tid på å tenke så mye på.
Jeg kan ikke la være å spørre… navnet “Tottori”: hvor kom det fra? Er det noen som helst link til Ghibli-animasjonen «Min nabo Totoro»? Filmen(e) deres har jo visse likheter – barn, lek, fantasi, naturen, osv….
– Det er faktisk ingen link. Det var Billie på fire år som kom opp med navnet da hun skulle stave etter storesøsters kommando, en scene som er med i filmen. Billie kunne jo ikke stave. Navnet ble med oss videre og ble inkorporert som en fantasifigur, kraft, totemdyr eller hva man vil.
«Min nabo Totoro» hadde hun aldri sett, den ble vel relansert like etterpå? Men jeg forstår at folk tenker tanken. Tottori er faktisk et området på vestkysten av Japan. Kjent for sine sandstrender. Litt som Jæren. Kanskje det er der de må gå seg vill i neste film?
«Tilbake til Tottori» får norsk kinopremiere fredag 18.september. Se traileren under:
Les også: Oppfølgeren til den norske suksessen har sluppet trailer – vi skal tilbake til Tottori