Steven Spielberg er tilbake med science fiction-filmen «Disclosure Day», og traileren lover i hvert fall et par skikkelige gys. Science fiction-sjangeren byr på nesten uendelige muligheter for å tøye grenser og eksperimentere med ideer, og gjennom årene har flere filmer fått oss til å grøsse av ulike grunner.
10. «Dune»-filmene (2021 og 2024)
Denis Villeneuves episke sci-fi-saga er kanskje ikke kjent for å være direkte skremmende eller ubehagelig. Derimot fremkaller filmene gys gang på gang gjennom sin enorme skala og mektige atmosfære.
Musikken, scenografien og den omsluttende følelsen holder gjennomgående høyt nivå, og filmene kommer aller best til sin rett på størst mulig kinolerret.
Litt som «Ringenes herre» – men i verdensrommet. Hvis vi skulle beskrive filmene med ett eneste ord, ville det vært «enorm». Eller det engelske «humongous».
9. War of the Worlds (2005)
Mange ble sikkert skremte av denne sci fi-rullen da den gikk på kino. Tanken på noe så overveldende at det bokstavelig talt pulveriserer mennesker og prøver å utrydde menneskeheten, kan skremme selv den mest skeptiske til genren. Spielberg vet virkelig hvordan man skremmer publikum.
Den konstante følelsen av panikk og de store folkemengdene som flykter for livet gjør «War of the Worlds» til en til tider ganske ubehagelig filmopplevelse. Legg til en gjennomgående panikkslagen Dakota Fanning, så er svette håndflater garantert.
8. Aniara (2018)
Svensk sci-fi er ikke akkurat vanlig. Men når en film som «Aniara» dukker opp, kan vi ikke la være å lure på hvorfor den svenske filmbransjen ikke satser mer på sjangeren. Selvfølgelig spiller økonomiske årsaker en stor rolle, men samtidig viser «Aniara» at det faktisk er mulig å lage uhyggelig science fiction også her.
Med Harry Martinsons klassiske verk som grunnlag byr filmen dessuten på en klaustrofobisk og tankevekkende reise rett inn i helvete. Desperate mennesker i grupper er skremmende, og dessuten kan den menneskelige psyken være minst like ubehagelig.
Derfor treffer «Aniara» så hardt. Filmen både skremmer og rører, men fremfor alt var det sluttsekvensen som fikk nakkehårene til å reise seg.
7. Under the Skin (2013)
Dette er en liten perle med den alltid pålitelige Scarlett Johansson i hovedrollen. Bak kameraet står dessuten den dobbelt Oscar-nominerte Jonathan Glazer («The Zone of Interest»).
Historien følger en utenomjordisk livsform som tar skikkelse av en kvinne og reiser rundt i Skottland på jakt etter lett bytte i form av menn som hun deretter fortærer.
Samtidig skjuler filmen betydelig mer under overflaten enn handlingen først antyder. Det er rikelig med temaer og symbolikk å analysere, ikke minst rundt menneskehetens mangler og tomhet. Men før eller senere reiser det seg også spørsmål om hvor lenge livsformen selv kan forholde seg upåvirket til alt den møter.
6. Event Horizon (1997)
Da produsentene så filmen, krevde de at teamet skulle klippe bort hele 30 minutter med materiale, fordi de mente at innholdet var altfor ekkelt. Regissøren Paul W.S. Anderson, som mange først og fremst forbinder med «Resident Evil»-filmene og kona Milla Jovovich, sto bak kameraet.
Til tross for de omfattende kuttene oser filmen fortsatt av ren skrekk. Spørsmålet om hva som egentlig skjedde om bord på romskipet henger stadig i luften og driver mye av ubehaget.
Samtidig avløser raske klipp, skrikende mennesker og blodige glimt hverandre i høyt tempo. Med andre ord er det her rikelig med drivstoff for mareritt.
5. High Life (2018)
Da jeg så «High Life», visste jeg i prinsippet ingenting om filmen, bortsett fra at Robert Pattinson spilte hovedrollen. Men jøss, for en opplevelse det ble. Filmen føles steril, hard og genuint uvennlig på en måte som bare science fiction-filmer tør å være.
Kombinasjonen av kriminalitet, sex og romfart gjennomsyrer hele historien, men det som virkelig får oss til å grøsse, er hvor plausibel grunnideen føles.
Tanken på at fremtidens samfunn kunne sende dømte kriminelle ut i rommet for å gjennomgå bisarre eksperimenter, føles ikke lenger helt umulig. Nettopp derfor kryper ubehaget under huden og blir værende lenge etter at rulleteksten har rullet ferdig. Til tider hater jeg filmen, og elsker visjonen.
4. Annihilation (2018)
Hva er egentlig en film som både forfører og ødelegger? Svaret er «Annihilation», filmatiseringen av Jeff Vander Meers roman med samme navn. Under regi av Alex Garland («Civil War») forvandles historien til en psykedelisk opplevelse som få andre science fiction-filmer kan måle seg med.
«Annihilation» har flere store styrker. For det første bærer en gruppe dyktige skuespillerinner historien med imponerende selvfølgelighet. For det andre byr filmen på en visuell verden som både fascinerer og skremmer. Bildene er slående, vakre og dypt ubehagelige.
I tillegg nekter filmen å gi alle svarene. I stedet bygger den gradvis opp en voksende følelse av usikkerhet. Mellom de intense øyeblikkene fortsetter mysteriet å bli dypere, og som seer vet man sjelden hvor historien er på vei.
3. Alien (1979)
Hva ville en sci-fi-liste være uten «Alien»? Filmen er like effektiv i dag som da den hadde premiere. Resultatet er en klaustrofobisk og for sin tid banebrytende skrekkfilm som gjorde Sigourney Weaver til stjerne over natten.
Utallige filmer har siden forsøkt å kopiere konseptet, men svært få kommer i nærheten av den håpløse og skjebnesvangre følelsen som «Alien» fremkaller.
Når et ukjent vesen kommer seg om bord på et romskip, begynner det metodisk å jakte på og drepe mannskapet. Ridley Scott regisserer med imponerende fingertuppfølelse og lar publikum fylle ut hullene. Hvorfor vise monsteret i fullt dagslys når fantasien kan gjøre jobben enda bedre?
I tillegg er skapningen en av filmhistoriens mest ikoniske og gjennomtenkte monsterdesign.
2. Arrival (2016)
Denis Villeneuve («Dune») viste allerede i 2016 at han behersker sjangeren bedre enn de fleste av sine kolleger. Hva vil egentlig romvesener hvis de kommer til jorden? I stedet for å gå ut fra det verste, prøver man i «Arrival» å kommunisere med livsformen.
Og det er her det blir interessant. Hvorfor ikke prøve å forstå det ukjente i stedet for å utrydde det? Filmen fletter sammen slike interessante spørsmål med visuelt slående bilder.
Noen er vakre, andre ubehagelige, og sammen med lydsporet skaper de en utenomjordisk filmopplevelse.
1. Signs (2002)
Jeg så «Signs» på nytt nylig da jeg introduserte den for partneren min. Da hadde jeg ikke sett filmen på over 15 år. Jeg elsket den like mye nå som første gang.
For en opplevelse! Interessante karakterer, uhyggelig stemning og genuint skumle bilder avløser hverandre i raskt tempo. Både Mel Gibson og Joaquin Phoenix skinner i rollene som brødrene Hess og leverer helhetlige prestasjoner.
Samtidig har «Signs», med noen av sjangerens mest skremmende øyeblikk, traumatisert en hel generasjon. Her finnes bilder som etser seg fast og øyeblikk av ren redsel.
I tillegg har filmen påvirket meg mer på et personlig plan enn noen annen tittel på denne listen. Peak Shyamalan er vanskelig å slå!
Les også: 34 filmer på 50 år – sjekk ut denne flotte hyllesten til Steven Spielbergs karriere
Les også: Visste du at… Steven Spielberg laget sin første UFO-film allerede som 17 åring