Etter gjennombruddet med «Trolljegeren» har André Øvredal etablert seg som en av de mest markante horror-regissørene fra Norge internasjonalt.
Med filmer som «The Autopsy of Jane Doe», «Scary Stories to Tell in the Dark» og «The Last Voyage of the Demeter» har han bygget en karriere på atmosfærisk og overnaturlig skrekk.
Det samme gjelder kinoaktuelle «Passenger», en road horror-film om et par som på tur med bobilen sin blir jaget av en truende skapning.
Da MovieZine møtte Øvredal, snakket han om hvorfor horror er et «regissør-medium», utfordringene med å filme krevende bilsekvenser på lavt budsjett, og fascinasjonen for overnaturlige historier. Han fortalte også om samarbeidet med Guillermo del Toro, hvorfor publikum kan være i ferd med å bli lei franchise-filmer – og hvilken TV-serie som skremte ham mer enn de fleste skrekkfilmer.
Hva var det som tente deg med «Passenger»?
– Jeg likte veldig godt forholdet mellom de to hovedkarakterene. Det var en historie jeg kunne forstå – hvordan han ønsker seg et frihetsliv, mens hun vil ha et hjemmeliv. Hvordan de dras i forskjellige retninger, men hun blir med på hans greier, og så vil det til slutt komme til en konflikt. Den konflikten var fint presentert i manuset. Den var ikke heit og stor, men en respektfull og normal måte å forholde seg til en personkonflikt mellom to som er sammen.
– Jeg synes også det var mye moro-horror. Unike scener som jeg ikke hadde vært borti før. Det var veldig gøy – en road movie som horrorfilm. Det finnes absolutt filmer i den sjangeren fra før, men dette var en litt annerledes take på det.
Når det er en film som er ute på veien – hva er de store utfordringene med å lage en slik film?
– Det er jo en stor utfordring. Den største utfordringen med alle filmer, uansett hva jeg har laget før – enten det er reklamefilm eller «The Last Voyage of the Demeter», som er den største filmen jeg har laget – er tid. Opptakstid. Den skumleste følelsen jeg opplever er at solen kommer opp. Det er det verste som kan skje. Så det er alltid en kamp.
– Sånn som parkeringsplass-scenen, for eksempel – det er masse butikker som har tilhørighet til den. Location-folkene må avtale med alle sammen at vi sperrer av halve parkeringsplassen i tre kvelder for å filme der. Det er masse praktiske ting.
– Og så hadde vi tre biler med oss: én hero-van, én stunt-van og én pod-van. På pod-vanen ligger det en stunt-sjåfør på et slags brett foran bilen, nesten som en go-kart, og styrer bilen derfra. Skuespillerne kan da spille, mens stunt-sjåføren faktisk kjører. Så det er hele tiden mye logistikk. Selv om det er en liten film med lavt budsjett – det er jo ikke «Fast & Furious» – så er det veldig krevende å få til små stunts på en trygg måte, fordi det er så mye sikkerhet rundt det.
Når vi snakker om road-horror som subgenre – har du noen favoritter eller filmer som inspirerte deg?
– Den filmen jeg ser igjen og igjen i den sjangeren er faktisk «Duel» av Steven Spielberg. Det er min favoritt-roadmovie. Det finnes selvfølgelig mange andre fantastiske, men det er den jeg vender tilbake til. Det jeg liker med den er at det egentlig bare er set piece etter set piece, med noen små pauser innimellom. Derfor er den så relentless – den er bare superintens. Jeg prøvde ikke å lage en film med akkurat den kurven, men den er utrolig morsom.
Det er en morsom kombinasjon av hobo-symbolikk, religion og nomader i filmen. Hvordan jobbet dere med det? Hvor mye kommer fra etablert mytologi, og hvor mye er deres eget?
– Hobo-kort-greiene er jo en virkelig greie. Hvor mye den faktisk brukes i virkeligheten er litt uklart, men den eksisterer. «Passenger» som karakter er vagt bygget på noe mytisk, men er generelt vår egen skapning. Vi utviklet den ganske mye underveis – fra å være mer en skyggeaktig entity ute i mørket til at vi bestemte oss for å gjøre den mer konkret, med en faktisk person og skuespiller. Og bobil-verdenen er jo en reell verden. Jeg tror den fikk en voldsom oppsving rundt covid, da folk kjøpte biler, flyttet på landet og kjørte rundt for å unngå viruset.
Har du noen favorittscener i filmen?
– Det er flere scener jeg er veldig fornøyd med. Skogsscenen med projektoren var morsom å finne ut av, fordi alt er gjort live. Det er ingen spesialeffekter der, så det var en teknisk utfordring. Men parkeringsplassen er kanskje favorittscenen min. Den var veldig krevende å gjennomføre, fordi det er en one-taker. Jeg måtte slåss litt for å få gjøre den på den måten. Gjennom testvisninger har den alltid vært en av publikums favorittscener.
Var det noen spesiell grunn til at dere brukte «Roman Holiday» i den scenen?
– «Roman Holiday» er jo på en måte en kjærlighetsfilm, men den har også en litt trist slutt. Den føltes bare som en film disse karakterene kunne hatt sammen. Det er faktisk enormt mange som har sagt til meg gjennom denne prosessen at «Roman Holiday» er en av favorittfilmene deres og en av de mest romantiske filmene som finnes. Den har virkelig impact fortsatt. Teknisk sett var det også lettere å få rettigheter til den, siden det er en Paramount-film.
Du har blitt en veldig etablert skrekk-regissør. Hva er det med skrekksjangeren som tiltrekker deg?
– Jeg opplever at horror er et regissørmedium mer enn noe annet. Det handler hele tiden om det cinematiske – hvor du setter kameraet, hvordan lys og kamera spiller sammen, hvordan du skaper stemning. Du skal skape en følelse av dread og nerve hele tiden, og det må gjøres gjennom regi, samspill med skuespillere og ofte ting man ikke ser i scenene.
Når jeg filmer vanlige dramascener uten horror-elementer, føles det nesten for enkelt. Horror er så komplekst, fordi det er så mye å ta hensyn til. Jeg pleier ofte å filme jumpscares på to–tre forskjellige måter, slik at vi kan teste dem i klippen.
Du har nesten alltid fokusert på overnaturlig horror. Er det en spesiell grunn til det?
– Det har jeg faktisk tenkt på. Jeg har kanskje en fremtidig film som ikke er overnaturlig – det ville blitt min første ikke-overnaturlige film. Men det handler nok om en fascinasjon for ideen om noe som eksisterer utenfor det vi kan gripe konkret. Vi kan relatere det til Gud eller hva som helst egentlig. Jeg synes ideen er fascinerende, selv om jeg egentlig ikke tror på noe. Kanskje det er et ønske om at det skal finnes noe, selv om jeg ikke tror det gjør det.
Hva synes du om skrekkfilmen og genren i dag?
– Akkurat nå kommer det utrolig mange fantastiske regissører. Jeg gleder meg veldig over det. Jeg skal for eksempel se ”Obsession” i helgen – den ser fantastisk ut. Jeg tror også originalfilmer er på vei tilbake. Marvel, «Mission: Impossible» og «Star Wars» har på en måte tømt publikums interesse for franchisefilmer gjennom de siste 15–20 årene.
Jeg ser på box office-tallene at filmer som ikke ville slått an for fire år siden nå gjør det overraskende bra. Og ungdom trekkes faktisk tilbake til kinoene, selv om telefonene er altoppslukende. Det er fantastisk for hele bransjen.
Du har laget filmer som «Scary Stories to Tell in the Dark» og «The Last Voyage of the Demeter», begge basert på ikoniske forlegg. Er det noe annet du kunne tenkt deg å adaptere?
– Ikke nødvendigvis noe ikonisk. Men jeg jobber faktisk med manus til «Bendy and the Ink Machine», som er basert på spillet. Det har en stor fanskare, selv om det fortsatt er litt undergrunn på sitt vis. Det er veldig gøy å jobbe med.
Filmene dine bruker ofte veldig avgrensede miljøer – skog, likhus, båt, bil. Er det andre miljøer du kunne tenkt deg å utforske?
– Jeg vet ikke om jeg tenker på miljø som drivkraft. Det jeg liker veldig godt er filmer hvor det finnes et mysterium man graver seg dypere og dypere ned i. «The Autopsy of Jane Doe» er et godt eksempel på den typen film jeg elsker. Da jeg leste manuset til «Passenger», føltes det som en mikroskopisk versjon av «The Omen» – hvor man gradvis avdekker noe forferdelig.
Når du ser skrekk selv – hva er det som faktisk skremmer deg?
– Det skal veldig mye til. Men det mest skremmende jeg har sett de siste årene er faktisk «Chernobyl». Å se menneskene som opplever det uten å forstå hva de står overfor, og så gradvis skjønne at de kommer til å dø – det var helt forferdelig. Alt med hemmeligholdelse, politikk og maktmisbruk skremmer meg. Tilbakeholdelse av kunnskap og løgn fra folk med makt – det er det som virkelig skremmer meg. Når jeg ser horrorfilmer sitter jeg ofte bare og analyserer dem. Det blir jobb. Men «Weapons» syntes jeg var fantastisk. Det var favoritten min i fjor.
Hvordan var samarbeidet med Guillermo del Toro på «Scary Stories to Tell in the Dark»?
– Det var fantastisk. Jeg var rundt Guillermo del Toro i omtrent et år – fra jeg fikk jobben til vi var ferdige med opptakene. Han var veldig involvert i utviklingen av manus, monstrene og hele konseptet. Men da vi faktisk filmet, kom han mest innom for å hilse på.
Han har jo Final Cut, som er veldig sjeldent i Hollywood, og han sa at han skulle beskytte min rett til å lage den filmen jeg ville lage. Han ga meg masse råd, og vi satt flere dager i klipperommet sammen. En del av forslagene hans havnet i filmen, men det var ikke store inngrep – mer små justeringer som styrket flyten.
Blir det en oppfølger?
– Det kan absolutt bli det. Problemet har vært rettigheter og studiosituasjonen. Paramount sitter på delte rettigheter, og oppkjøp og omorganiseringer har gjort at ting har stått stille lenge. Men nå virker det kanskje som det finnes en mulighet igjen. Jeg håper det.
Nå som troll har blitt trendy igjen – er det mulig at du vender tilbake til «Trolljegeren»?
– Det er ikke umulig. Jeg har egentlig ikke hatt lyst til å lage en oppfølger, men det er noen ideer vi leker med som kan være interessante. Men jeg jobber med så mange prosjekter samtidig at det er vanskelig å vite hva som faktisk blir noe av.
Les MovieZines anmeldelse av Øvredals «Passenger», og nylig kåret Sverige sin favorittfilm blant norske filmer. Gjett hvilken film som vant?
Les også: Ferien i varebilen blir et mareritt – nå kommer skrekkfilmen «Passenger» til Norge
Les også: Gratulerer med dagen, Norge – her er svenskenes 10 norske favorittfilmer