Imens en dansk familie er på ferie i sitt solfylte “paradis”, pågår parallelt en helt annen side av virkeligheten like ved hotellet deres. En dag kjører de på en fremmed mann og skader ham, noe som resulterer i påfølgende handlinger for å hjelpe ham. Men, hvem er egentlig denne mannen? Er han virkelig en desperat flyktning som han hevder, eller en som bevisst prøver å utnytte godtroende dansker på ferie?
All inclusive-bobla sprekker med andre ord fort for denne lille danske familien. Den nordiske godtroenheten, den noe naive tilnærmingen og tankene rundt mennesker i nød, får med andre ord kjørt seg i dette som er norske Maria Sødahls nye drama. Etter hennes sterke «Håp» fra 2019 er dette et etterlengtet “comeback”, igjen skildrende mennesker i personlig krise.
Den nordiske snillheten utfordres
Det går ikke mange minutter inn i «Paradis» før tankene tilbake på et annet dansk feriemareritt kommer opp i tankene. Den danske sensasjonsgrøsseren «Speak No Evil» fra 2022 handlet også om en dansk familie som får utfordret sin mentalitet, psyke og nordiske snillhet. Og selv om «Paradis» ikke er i genren direkte skrekk, utfolder dramaet seg like fullt til å bli noe ubehagelig etter hvert.
Når den skadde mannen Ahmad dukker opp gang på gang i ettertid av ulykken, klarer ikke Mikkel og Louise å la være med å gi ham penger, mat, medisiner og hjelp. Men litt etter litt blir de konfrontert med sin egen indre uro og usikkerhet – hva om han utnytter dem?
Rollene som Mikkel og Louise spilles godt av Esben Smed («13 Måneder») og Sanica Circic. Sistnevnte er for oss nordmenn kjent fra skandinavisk krim som «Fasandreperne» og «Kastanjemannen».
I to biroller ser vi også norske Per Kjerstad og Marte Engebrigtsen som to noe kleine og smårasistiske bortskjemte nordmenn. Det er i slike stunder filmen ikke akkurat føles kjempedyp, ei heller selv klarer helt å unngå klisjéfremstillinger, men enda godt at hovedrolleparet i Mikkel og Louise da oppleves hakket mer troverdige og flersidige.
Ting begynner å vakle
Våre danske venner begynner nemlig å utvikle større og større usikkerhet på det som blir en stadig mer ubehagelig sommerferie. Barna deres er skuffet over ferien, nye båter med flyktninger ankommer stranda, og denne Ahmads egentlige identitet plager dem stadig mer. Samtidig veltes den vanligvis så gode kjemien deres innad i familien under disse dagene, og Mikkel og Louise splittes i synet på ting.
«Paradis» er et sterkt drama som har mye på hjertet, skildrer det solid, tankevekkende og tidvis emosjonelt. Heldigvis blir historien aldri overdrevet eller påfallende og insisterende i slike aspekter. Dette gir filmen en fin tone, balanse og vekt i hva den forsøker å si oss.
Vi mennesker kan være både gode, godtroende og snille, men bare inntil et visst punkt. Det samme er det med naivitet, kunnskap(sløshet) og liknende – alle sider som Mikkel og Louise konfronteres med under denne ferien.
Kompleks, men samtidig mild
Etter hvert blir denne historien mer og mer kompleks, samtidig som flere sider av det danske paret kommer frem. Manuset setter fokus på hvordan vi dømmer andre mennesker, hvordan vi tenker, resonnerer og stresser, både med ting vi vet, samt ting vi ikke vet. Summen er ofte et salig kaos som kan være svært vanskelig å navigere innen.
Selv om «Paradis» oppleves både tankevekkende og sterk, klarer den aldri å skape voldsomme bølger i meg, selv ikke på sitt sterkeste. Muligens kommer dette av at jeg har sett langt sterkere drama, og ikke minst dokumentarer, selv med samme tematikk rundt flyktninger og mennesker på flukt. Kanskje skyldes dette også at Sødahl faktisk kunne ha smurt på enda mer, både av emosjoner og filmatiske grep, rett og slett for å slå litt hardere her og der.
Filmens tittel kan også diskuteres. For å si det litt fleipete – er en uke på et gnålete barnefamiliehotell, med all inclusive, dårlig privatliv, og annet stress, virkelig som et «paradis»? Er det egentlig noen barneforeldre som tenker at en slik ferie vil bli som i himmelen?
Til slutt blir det også litt uklart hva filmen vil, til tross for mange opplagte ting rundt kontraster, kulturforskjeller, nestekjærlighet og skepsis. Skal man som tilskuer få dårlig samvittighet underveis her? Er den ment til ettertanke, eller noe mer? Filmen oppleves altså også hakket for snill og mild til virkelig å ryste, hvor nevnte «Speak No Evil» på eminent og skremmende vis nettopp klarte dette med sin sosiale satire som virkelig beit fra seg.
Noe av den samme kontrasten mellom så ulike virkeligheter er noe Sødahl også prøver å skildre her, bare i litt andre rammer. «Paradis» er uansett et både tankevekkende og sikkert for mange lett rystende portrett av hvordan vi mennesker ter oss, tenker, handler og dømmer, samt til slutt møter oss selv i speilet. Filmen vant nylig hovedprisen under Göteborg Filmfestival i vinter, noe som er godt forståelig. For med såpass godt skuespill, regi og med vakre locations, er et slikt drama alltid noe det er lett å bli grepet av.