Merkelig nok er Paul Dano, Jude Law og Alicia Vikander de eneste som snakker med engelsk aksent i en film hvor alle spiller russere. Det alene gjør det vanskelig for meg å forstå de kreative valgene regissøren har tatt i «The Wizard of the Kremlin». Hvis noen russere snakker britisk engelsk, hvorfor bryter alle de andre karakteren? Bestem deg, mann.
Filmens struktur er også klossete. Vi blir aldri kjent med Rowland (Jeffrey Wright), selv om han er en person av største betydning. Han skal være vår kobling til hovedpersonen Vadim Baranov (Paul Dano), men før det kan etableres noe forhold, blir vi kastet rett inn i et møte mellom dem hvor hele Russlands moderne historie – fra perestrojka og fremover – blir presentert i en slags forelesning.
Bortsett fra noen få isolerte øyeblikk, får vi aldri vite hvem mannen Baranov snakker med er. Denne beslutningen blir filmens største byrde: Jeg sitter og venter på at denne historien skal ta slutt, men det skjer aldri. Forelesningen drar ut, og man nikker nesten av før Jude Law dukker opp som Vladimir Putin, men jeg kommer tilbake til det…
Dette er en gigantisk film som forsøker å dekke flere tiår med historie på to og en halv time, hovedsakelig gjennom voice-over. Det er en tilnærming jeg er skeptisk til fra starten av, og med Paul Danos merkelig avskalede og monotone stemme blir det til slutt uutholdelig. Fortellingen veksler mellom å være altfor detaljert og plutselig slurvete og påtvunget.
Det faktum at filmen også er en fiktiv tolkning av virkelige hendelser, gjør det hele enda mer forvirrende. Historien er sterk nok i seg selv – hvorfor den må fiktionaliseres på denne måten, er uklart.
Alicia Vikander er underutnyttet
Når Sovjetunionen kollapser, får unge mennesker sjansen til å drømme om forandring. En av dem er Ksenia, spilt av Alicia Vikander. Det er flott å se Vikander på storskjerm igjen, og hun får en interessant rolle som filmens mest mangesidige karakter. Dessverre blir karakteren hennes ikke utforsket nok og blir derfor ganske underutnyttet.
Paul Dano har kanskje aldri vært mer omdiskutert enn da Quentin Tarantino nylig kalte ham «den svakeste skuespilleren i SAG». Det er hardt og slemt, men med denne filmen som bevis, er jeg redd jeg er tilbøyelig til å være enig. Han mangler karismaen som trengs for å bære et så dialog- og informasjonstungt drama.
Jude Law har fått den givende oppgaven å spille en person som ligner påfallende på Vladimir Putin, men han snakker med nøyaktig samme aksent som han alltid gjør. Dette gjør det umulig å kjøpe seg inn i rollen. I en tid hvor vi konstant blir oversvømmet med klipp av Putin, Trump og resten av gjengen, er det umulig å ikke tenke på hvordan det ville vært hvis Putin var en britisk gubbe – og når den tanken først har slått rot, er den ikke lett å bli kvitt. Jeg var ikke overbevist av Sebastian Stan som Donald Trump i «The Apprentice», men han valgte i det minste en retning.
Det er en spennende film her et sted, men tempoet, manuset, aksentene, voice-overene og mye annet irriterer hele tiden. Bortsett fra Alicia Vikanders Ksenia, er karakterene papirtynne og får aldri rom til å puste eller utvikle seg. I stedet blir de umulige å bli kjent med, fordi det aldri er tid til å danne seg en mening om dem. Historien er repeterende, og det er aldri noen vendinger som gjør at man vil se hva som skjer videre.
Nei, dessverre var dette ikke et høydepunkt.