Regissør Christophe Gans ble en aldri så liten helt i både spill- og filmmiljøet etter at hans «Silent Hill» kom i 2006. Hvorfor? Fordi gode spillfilmatiseringer stort sett hadde glimret med sitt fravær. Gans klarte imidlertid å tilfredsstille med god produksjonsdesign og spillgjengivelse, samt i en ekkel atmosfære hvor filmen føltes tro mot spilluniverset.
Endelig kom det en film som viste tydelig iver og respekt for sitt materiale, i motsetning til tidligere takras av noen spillfilmatiseringer som «Super Mario Bros.» (1993) og «Street Fighter» (1994).
I Gans regi får vi igjen en umiddelbar følelse av både respekt, intensjon og evne til å virkelig skildre materialopphavet på en god måte og undertegnede, som selv kjøpte og spilte «Silent Hill 2» da det kom i 2001, satt fort og nikket gjenkjennende til åpningen av filmen. Her tar man seg god tid til oppbygning og karakterhistorikk, noe som i starten føles velkomment.
Samtidig blir det parallelt og skuffende fort dessverre åpenbart hvor tynn, kjedelig og uinteressant både karakterene og denne historien er. Det er som om narrativet på død og liv skal fortelles som i spillet, men absolutt ikke skal tilføres noe som gjør historien som film noe bedre eller mindre overflatisk.
Og dette er synd. Gans har tydelig (igjen) laget en film om et spill her, men glemmer underveis at det er filmmediet han bruker for å fortelle denne historien. Der det er vi selv som i hovedsak driver en spillhistorie fremover, ved fysisk å styre karakterene, der sitter vi her til forskjell helt passive og overværer handlingen i filmen. Det blir noe ganske annet, både som opplevelse, i engasjement og som tålmodighetsprøvelse.
James, James, og atter James
Her handler det i all hovedsak om James Sunderland, en ung kar som føler seg dratt tilbake til den mystiske byen Silent Hill for å finne sin tapte kjærlighet, Mary. Byen som nå er fortært av et skremmende mørke, byr på skapninger og farer James knapt kan drømme om i sine verste mareritt. Ferden igjennom Silent Hill blir et spørsmål om hvem som overlever, eller i det hele tatt bevarer forstanden.
I hovedrollen som James står Jeremy Irvine som slo igjennom med Spielberg-filmen «War Horse» tilbake i 2011. Irvine er svært behagelig å se på, men er ikke verdt å bruke hvert eneste bilde og scene på, slik det gjøres i filmen. Han gestalter dessuten rollen som James nesten like daft og overfladisk som spillkarakteren ‘James’.
Mot ham står blant andre enda stivere og kjedeligere Hannah Emily Anderson – en skuespiller som virker castet mest for å ha minst mulig personlighet og følgende likne mest mulig på en stiv spillkarakter, anno 2001-spillet.
Og her ligger noe av problemet – det blir et eksempel på dårlig overgang fra spill til film, i måten karakterene James og Mary er skildret og fremstilt på. Man verken føler eller bryr seg stort om dem. De ser (bevisst?) like overflatebehandlet og stive ut som det spillfigurene gjør (eller gjorde) tilbake i spillet fra 2001.
Igjen – sånn sett ligner kanskje filmen på spillet, joda, men det tilfører ikke filmkarakterene noe mer troverdighet, naturlig og empatiskapende menneskelighet av den grunn. Ikke styrer vi dem heller, som i et spill, og vårt engasjement med dem faller derfor som en stein.
Irriterende kvinnfolk og halvdårlig CGI
Det hjelper heller ikke på spenningsoppbygningen og fordelingen av kjente spill-elementer at Gans svir av “godsakene” allerede lenge før han er halvveis. Uten å røpe for mye, kan vi bare slå fast at høydepunktene ikke akkurat står i kø utover mot slutten av historien.
Innen alt er over, har vi i mellomtiden blitt plaget av x-antall mystiske kjerringer, samt en irriterende jentunge som elsker å gjøre seg vanskelig ved å stikke av hele tiden. Legg også til den veivende lommelykten til James som blender oss i ett sett, samtidig som han snubler over armløse skapninger som spytter mørkt etsende blod etter ham. Litt tøft, men ikke særlig skummelt.
En av de mer estetisk lekre scenene er imidlertid av de velkjente sykesøstrene. Mannevonde som bare dét, for øvrig. Denne scenen kan minne om en passasje fra en Lady Gaga-video eller to (tenk «Bad Romance» og «Abracadabra»), bare kjedeligere og stivere. I det hele tatt er blandingen av fysiske og pene kullisser, produksjonsdesign og etterpålagt CGI noe skuffende, selv om det totalt sett er langt bedre enn i mange andre spillfilmatiseringer. Man blir bare ikke slått i bakken, om du skjønner.
Det lugger også litt i den narrative fremstillingen av historien, med delvise tilbakeblikk, dels mareritt/drøm, dels “virkelighet”, en saus som tilsammen blir noe forvirrende og grautete, selv for en erfaren film- og gamerentusiast som undertegnede. Igjen – filmmediet og dets måter å fortelle en historie på, blir ikke nødvendigvis god av å forsøke å kopiere spillets tidvis oppdelte historielinjer.
Dvask spenning i ekkel atmosfære
Stemningen og den visuelle gjengivelsen av denne lille skakkjørte byen er altså noe av det bedre ved Gans film. Ellers tror jeg at jeg telte hele to rene jumpscares i filmen (!). Hvor mange ganger støkker du i løpet av et helt spill? I hvert fall mer enn to fattige ganger. Ikke at jump scares nødvendigvis er kilden til verken god skrekkfilm eller hever ting opp, men i et landskap og mareritt som Silent Hill bør hjertet hamre, dunke og ikke minst overraskes, i ett sett. Det gjør det ikke i «Return to Silent Hill».
Det beste som kan sies om film nummer to i denne serien, er at den estetisk og visuelt har en god produksjonsverdi over seg, at filmen bærer en tydelig respekt til sitt spillopphav, samt slik sett plasserer seg i den øvre del av spillfilmatiseringer.
Ironisk nok makter filmen likevel ikke å overføre en brøkdel av spenningen, skrekken og sjarmen fra originalmaterialet, og regissør Gans virker nesten besatt av å please spillentusiaster, fremfor å tenke over hvilket medium han egentlig opererer innenfor.
Se for all del «Return to Silent Hill» for dens tekniske kvaliteter, samt et gjensyn med galne sykesøstre og “vår venn” pyramidhead, men ikke forvent å bli verken redd eller å få nattessøvnen ødelagt. Filmen, som vel i bunn er en slags historie om kjærlighet, tap, skyldfølelse og sorgprosesser, burde være langt mer emosjonelt berørende enn dette, som film. Ikke minst burde den skremt livskiten av meg, noe den absolutt ikke gjorde. Nei, jeg tror faktisk jeg blir mer forstyrret av å se en Lady Gaga-video.