I fremtiden vil kunstig intelligens være jury, dommer og bøddel i alvorlige straffesaker. Kriminelle vil bli holdt ansvarlige for sine handlinger i en digital domstol, hvor de vil bli ansett som skyldige inntil det motsatte er bevist. Mercy-programmet vil være en effektiv metode for å holde kriminaliteten nede og gatene trygge… Hva kan vel gå galt?
«Mercy» utspiller seg i år 2029, en fremtid som er så nær at vi kan se den rundt hjørnet uten at premisset føles for søkt. (Passende nok er det også året da menneskeheten kjemper mot Skynet i «Terminator»-filmene – tilfeldighet eller påskeegg? Hvem vet.)
Filmen begynner med at detektiv Chris Raven (Pratt) våkner opp fastspent til en stol midt i et tomt rom. Her er det ingenting annet enn gigantiske skjermer og en stemme som vennlig forklarer at han er mistenkt. For drap. På sin egen kone. Om 90 minutter vil han bli henrettet på stedet, med mindre han klarer å bevise sin uskyld.
Ironisk nok var det Raven selv som hjalp til med å utvikle Mercy-systemet etter at en kollega ble drept. Med økende kriminalitet og flere drap på politifolk i Los Angeles ble det funnet en drastisk, men effektiv løsning på problemet: alvorlige kriminelle skulle få dødsdommen sin levert av en litt mer avansert Siri.
Screenlife 2.0
«Mercy» er en slags oppgradering av screenlife-filmer, du vet, den typen hvor alt foregår på dataskjermer. Blant de mer kjente er thrillere som «Searching» og «Missing» og skrekkfilmer som «Unfriended». Den mer beryktede er Razzie-nominerte «War of the Worlds» (2025). Timur Bekmambetov har produsert alle disse og mange flere.
Nå lager regissøren bak «Wanted» (2008) og «Ben-Hur» (2016) en blockbuster-versjon hvor skjermene blir kule 3D-hologrammer som virvler rundt Chris Pratt med både lyd- og visuelle effekter. Denne teknologien føles ganske bortkastet på en enslig gjerningsmann som er dømt til døden, men hvis man kobler seg fra logikken, ser det i det minste ganske kult ut for et kinopublikum.
Chris får tilgang til telefonlogger, sosiale medier, overvåkningskameraer og alle bevisene i saken, som utvilsomt peker på ham som den eneste mulige gjerningsmannen. Dermed begynner en høyteknologisk rettssak og en spennende detektivhistorie som tar publikum med på en berg-og-dal-bane i litt over 90 minutter. Nevnte jeg at alt foregår i sanntid?
Screenlife-greia er en gimmick som kan føles utslitt når du har sett noen filmer i samme sjanger, men «Mercy» klarer å modernisere det hele. En annen styrke ved filmen er at handlingen aldri er forutsigbar.
Pratt er feilcastet, men Ferguson er perfekt
Ikke for å fornærme Chris Pratt, men ingen ville beskylde ham for å være en spesielt skarp skuespiller. Eller ville de? Han er absolutt kjekk og karismatisk i Marvel-filmene og i «Jurassic World», og har både den muskuløse kroppsbygningen og humoren som fungerer i en sommerblockbuster. Dette er ikke den type film.
Pratt er bundet til kameraet gjennom hele filmen, som sjelden forlater hans stadig mer desperate ansikt, men han overbeviser meg ikke helt. Dette er en rolle som kunne vært veldig interessant, spesielt når det gjelder å få publikum til å begynne å tvile på karakteren. Pratt føles feilcastet, og jeg skulle gjerne sett en mer talentfull skuespiller i rollen, i stedet for en filmstjerne med et begrenset følelsesregister.
På den annen side liker jeg å se Rebecca Ferguson i rollen som dommer Maddox, den kunstige dommeren som følger Ravens egen spontane drapsetterforskning med et herlig fordømmende og nedlatende blikk.
Ferguson måtte, mellom to «Dune»-filmer, også filme scenene sine med ingenting annet enn et kamera rettet mot ansiktet hennes – et ansikt som knapt viser noen følelser. Det er en glede å studere hennes subtile ansiktsuttrykk, delvis fordi AI-utvikling både fascinerer og skremmer meg, og delvis fordi Ferguson sannsynligvis kunne lest en pizzameny og fortsatt vært verdt å se på.
Sci-fi-sjangeren har også en lang historie med å fremstille AI som noe ondt, men Ferguson klarer å finne nyanser som gjør at vi som seere aldri kan være helt sikre på hvor vi står med dommer Maddox. Er hun virkelig interessert i sannhet og rettferdighet? Hvilke feil kan det være i systemet?
Jeg blir umiddelbart minnet om filmer som «RoboCop» og «Minority Report» – futuristiske historier om lov og orden hvor teknologi enten kan hjelpe eller hindre jakten på rettferdighet. «Mercy» kan også sees på som en «Black Mirror»-episode med et snev av Michael Bay. Tro det eller ei, de klarer å inkludere både en fartsfylt biljakt og eksplosjoner.
«Mercy» er ikke den typen science fiction som stiller de dypeste moralske spørsmålene. Målet er først og fremst å underholde, og det lykkes den med.