Menneskets dragning mot mørke, mord og farlige medmennesker har resultert i en rekke verk innen film, tegneserier og litteratur. True crime selger som varmt hvetebrød, og mordgåter har alltid vært en sterk publikumsmagnet. Denne miniserien fra Netflix lever godt på alt dette.
Alt er forankret i sorg. Forfatteren Aggie Wiggs (Claire Danes) har isolert seg fra omverdenen i huset sitt etter å ha mistet sønnen sin i en ulykke. Arbeidet med en bok om kjærlighet mellom høyesterettsdommere har gitt henne skrivesperre. Følelsen av et rått og lammende tap formidles kraftfullt takket være Danes’ uttrykksfulle og emosjonelt gripende skuespill.
En manipulerende og mystisk narsissist
Eiendomsmogulen Nile Jarvis (Matthew Rhys) flytter inn i nabolaget. Hans tilstedeværelse vekker bekymring, ettersom han var hovedmistenkt i etterforskningen av hans daværende kones forsvinning flere år tidligere. Aggie og Nile blir uvenner da hun kommer i veien for et av byggeprosjektene hans i nabolaget, og et komplisert forhold utvikler seg.
Serien er avhengig av skuespillerne for å engasjere publikum, og de fleste av skuespillerne leverer solide prestasjoner. I den andre birollen ved siden av Danes finner Rhys mystiske undertoner i den manipulerende narsissisten han spiller. Jonathan Banks’ portrett av Niles’ tøffe far blir en parodi på gangstersjefer fordi skuespillet er så anstrengt.
Billige klisjeer sniker seg inn
Danes og Rhys spiller fint sammen som den sentrale duoen, og de gir troverdighet til de psykologiske lagene i karakterenes konflikt og tiltrekning til hverandre. De er hovedgrunnen til at det nevnte temaet om kriminalitet og menneskers tiltrekning til kriminelle fungerer gjennom alle episodene.
Når Aggie bytter ut dommerne med å skrive en bok om saken Nile var mistenkt i, introduseres thrillerelementene for alvor, men den overgangen overlater mye til forventningene. Det går for fort, og den mystiske stemningen som har holdt publikum fanget frem til da, blir ødelagt. Plutselig føles det mer billig og klisjéaktig.
Dumme karakterer på oppkjørt mark
Det er for mange intriger. Handlingen rundt mordgåten og arbeidet med boken får konkurranse med også uærlig spill i eiendomsbransjen. Skildringen av maktmisbruk og politisk korrupsjon tar så mye plass på skjermen at hele balansen forrykkes. Enda verre er det at de økonomiske intrigene håndteres på en slurvete og håpløst utslitt måte. Et par episoder kortere og mindre av den delen hadde gjort godt.
Historien beveger seg mer og mer inn på for utprøvd mark. Manuset føles som et sammensurium av utdaterte drama- og thrillerelementer. Hvert eneste triks som brukes for å overraske publikum, skjemmes av at vi har sett det før. Karakterenes dumhet for å få plottet til å fungere når absurde nivåer. Selv visuelt er det en fullstendig mangel på originalitet og kreativitet.
«The Beast in Me» har noen øyeblikk som brenner emosjonelt. Et par anspente øyeblikk får hjertet til å banke ekstra hardt. Men høydepunktene er alt for få, og selv om jeg ikke kjeder meg når jeg pløyer meg gjennom episodene, er det eneste virkelig varige inntrykket samspillet fra og mellom Danes og Rhys. Uten det ville denne serien vært nesten helt uinteressant.
Kort om «The Beast in Me»
Skapt av: Gabe Rotter
Med: Claire Danes, Matthew Rhys, Brittany Snow, Jonathan Banks
Sjanger: Drama, Mysterium, Miniserie
Lengde : 8 episoder
Premiere: 13. november
Vises på: Netflix
