Etter å ha pløyd meg gjennom 74 TV-serier som hadde premiere i første halvår, har jeg i min rolle som MovieZines TV-redaktør hatt et veldig fint TV-år i 2025. De færreste har mulighet og tid til å bruke på så mange serier, så her tenkte jeg rett og slett å dele min egen aktuelle toppliste over årets beste serier. Nå gjenstår det bare å se hvor mange av seriene du selv har rukket å beite på!
10. «Common Side Effects» (sesong 1, Max)
I en TV-verden hvor mange av oss følger en post-apokalyptisk sopp-zombie-fremtid i «The Last of Us», fortjener også «Common Side Effects» å bli trukket frem. Her følger handlingen en verden der de store legemiddelfirmaene gjør alt de kan for å stoppe soppmedisinen som kan kurere alle sykdommer i verden.
Det er få serier som er så velskrevne og gjennomtenkte som «Common Side Effects» klarer å være i episode etter episode. Den er utrolig smart og føles ofte skremmende ekte. Samtidig utnytter den det faktum at dette er en animasjonsserie på best mulig måte, ved å ta den helt ut, spesielt så snart noen spiser sopp.
9. «Dope Thief» (sesong 1, Apple TV )
I min anmeldelse av «Dope Thief» tidligere i år understreket jeg at dette er noe av det beste Ridley Scott har regissert på 18 år. Et tilbakeblikk på hans gamle «American Gangster»-, «Body of Lies»- og «Thelma & Louise»-dager. Skuespillerne Brian Tyree Henry og Wagner Moura spiller to barndomsvenner som havner i skikkelig trøbbel.
Vennene Ray og Manny har begynt å kle seg ut som DEA-agenter og rane unge narkolangere ved å beslaglegge penger og narkotika, for så å løslate langerne med en advarsel. Det fungerer fint, helt til de en dag ved et uhell tråkker inn på feil sted. Da blir de jaget av DEA, FBI og narkolangere på samme tid. Spenningen er skrudd opp til det maksimale og varer helt til mål.
8. «1923» (sesong 2, SkyShowtime)
Taylor Sheridan har gjort en utrolig jobb med å bygge opp «Yellowstone»-universet sitt. Men for meg er det prequel-seriene som har imponert meg mest. «1883» er min favoritt så langt, selv om det ikke er noen tvil om at andre sesong av «1923» var svært nær å matche den.
Harrison Ford og Helen Mirren eide begge rollene sine fra første til siste sekund av serien. At jeg heller skulle hatt en tredje sesong enn den noe brå avslutningen nå, er kanskje mer et tegn på hvor mye jeg kommer til å savne denne gjengen.
7. «The Last of Us» (sesong 2, Max)
Etter å ha spilt «The Last of Us: Part 2» visste jeg hvor vi ville ende opp i den andre sesongen. Den andre sesongen var litt ujevn, men jeg synes høydepunktene var utrolig høye. På sosiale medier har jeg sett at serien har fått mye kritikk, noe som også skjedde da det andre spillet ble sluppet.
Noe sier meg imidlertid at når alle sesongene av serien er sluppet, vil flere begynne å sette pris på de mindre og roligere delene av historien fra årets utgave. Jeg likte også alt ved Isabela Merced, som jeg synes fikk en bedre versjon av Dina enn i spillet.
6. «MobLand» (sesong 1, SkyShowtime)
Tom Hardy er fantastisk som fikseren Harry Da Souza i Guy Ritchies gangsterserie «MobLand». Det kommer imidlertid neppe som noen overraskelse. Han var minst like fantastisk i «Peaky Blinders» og «Taboo» også, nå er forskjellen at han artikulerer litt mer når han snakker, slik at du faktisk kan forstå hva han sier selv uten undertekster.
At Pierce Brosnan, som spilte James Bond i filmene før Daniel Craig, nå er skreddersydd for rollen som gal gangsterboss, var jeg ikke like forberedt på. Sammen med Helen Mirren (som er med i to av toppseriene på listen) styrer de Harrigan-familiens brutale jakt på respekt og makt i Londons underverden.
5. «The Pitt» (sesong 1, Max)
Handlingen i «The Pitt» utspiller seg over 15 timer, fordelt på like mange episoder, og er lagt til akuttmottaket på et universitetssykehus i USA. Vi har sett sykehusdramaer mange ganger før, men dette er en av de beste noensinne.
Noah Wyle (best kjent fra «City Emergency») spiller overlegen, men dette er en serie der alle de viktigste birollene får en skikkelig reise i løpet av sesongen. Fordi «The Pitt» foregår i sanntid i løpet av ett enkelt skift, betyr det at enhver seer som ser alt på en gang, vil få den samme opplevelsen med karakterene i serien.
4. «Severance» (sesong 2, Apple TV )
Ventetiden på den andre sesongen av «Severance» føltes nesten urimelig lang. Heldigvis var det verdt å vente på. Det er få serier som er så utrolig godt filmet som «Severance», der hver minste detalj ser ut til å være like viktig. Etter en første sesong som ble behørig hyllet, er det nesten umulig å forstå hvordan fortsettelsen kunne bli enda bedre.
For meg gjorde den det ved å åpne opp verden litt mer, slik at enda flere eksistensielle spørsmål begynte å dukke opp. Dylans jobbsøking på utsiden, for eksempel. Hadde det ikke vært for den Patricia Arquette-episoden i andre halvdel av sesongen, tror jeg serien hadde fått full pott av meg.
3. «Dying for Sex» (sesong 1, Disney )
At en TV-serie om en kreftsyk kvinnes siste dager i livet kan få deg til å både le og hyle, vekselvis, er imponerende. Men så gjør Michelle Williams sitt livs beste rolle. Og hun har tross alt allerede blitt nominert til en Oscar fem ganger tidligere for sitt skuespill.
Her spiller hun Molly, som velger å forlate sin mann for å utforske sin seksualitet i den siste lille tiden hun har igjen i livet. I min anmeldelse av «Dying for Sex» fikk serien full pott, så det var veldig nære på at den klarte å ta hjem førsteplassen her.
2. «Andor» (sesong 2, Disney )
Jeg har hatt utrolig vanskelig for å bestemme meg for om «Andor» virkelig fortjente førsteplassen. Det er nesten umulig å avgjøre, med tanke på hvor forskjellige mine to favorittserier i år har vært fra hverandre. Men det er ingen tvil om at «Andor» er det beste vi har hatt både når det gjelder Star Wars og sci-fi-sjangeren som helhet.
Tony Gilroy klarte noe helt fantastisk da han gjennom de tolv episodene ikke mistet fokus en eneste gang. Det er en utrolig velfortalt historie om hvordan to sider av en konflikt kan se helt ulikt på den samme hendelsen. Aldri har skurkene i Star Wars vært så velskrevne og lette å relatere seg til. Stellan Skarsgård gjør en av sine beste prestasjoner noensinne. Anton Lesser (Major Partagaz) og Denis Gough (Dedra Meero) likeså.
1. «Adolescence» (sesong 1, Netflix)
Med tanke på at «Andor» tok plassen før, kommer det neppe som en overraskelse. Det er «Adolescence» som ender opp på den absolutte toppen! «Adolescence» tok verden med storm da den hadde premiere.
Den gripende historien om en gutts ugjenkallelige handlinger og hvordan de påvirker hans egen familie i særdeleshet, men også samfunnet for øvrig, er årets sterkeste historie. Det eneste som fikk meg til å tenke på å plassere «Andor» her, er at «Adolescence» hadde en betraktelig kortere sesong på «bare» fire episoder. Det er vanskeligere å holde samme høye nivå gjennom tolv episoder.
«Adolescence» tar oss fra noe fantastisk til et mesterverk, gjennom håndverket og den enormt høye ambisjonen også bak kamera. Hver episode er filmet i én lang tagning! Det er imponerende i seg selv, men de klarer også å bruke det til sin fordel i hver episode. Hver episode føles forskjellig og bruker fortellerstilen på en måte som forsterker følelsen av episoden.
Det hjelper selvfølgelig at Stephen Graham gjør den beste og mest rørende rollen i sin karriere så langt. Owen Cooper kommer inn og debuterer med like fantastisk skuespill i sin første TV-rolle.
Det er bare toppen av listen:
Hvis det er én helt ny serie du virkelig bør gi en sjanse i år, så er det «Adolescence». Det blir rett og slett ikke bedre.
Men når du er ferdig med alle de andre seriene på topplisten: «Den hvite lotus» (sesong 3, Max), «Paradise» (Disney ), «The Studio» (Apple TV ), «Trolösa» (SVT), «Murderbot» (Apple TV ) og «Dept. Q» (Netflix) er serier som var nær ved å ta en plass på listen.
«Den som bär skuld» (SVT) er jeg ikke ferdig med å se, og den tilhører også andre halvdel av året, så det kan godt hende at den får en plass på listen når hele året skal oppsummeres senere.
