James Cameron vil at vi skal tilbringe resten av livet vårt på Pandora. Han har nå produsert tre nye filmer fra sitt univers med blå skapninger, og jeg forstår virkelig ikke hvorfor. Etter den andre filmen ble det klart at vi i grunnen så nøyaktig den samme historien igjen, bare i en «ny» setting, og det har fortsatt på den måten.
Det var bekymringsfullt allerede før suksessen til den første filmen, da den gamle mannen kunngjorde at han hadde totalt fire (!) flere filmer på lager, og alle vet at oppfølgere av dette kaliberet sjelden gjør stor innvirkning.
I ren protest mot dette har jeg listet opp 10 andre eventyrfilmer du bør sette tennene i, i stedet.
10. Atlantis: The Lost Empire (2001)
Disneys kanskje mest oversette eventyr er også et av deres modigste. Atlantis dropper musikalnumrene, prinsessefokuset og de søte hjelperne til fordel for en rett og slett spennende reise inn i det ukjente. Det er Jules Verne via tegneserieestetikk, med maskiner, språk, ruiner og følelsen av at hvert skritt kan være ditt siste.
Ja, det er mer matiné enn overlevelse, men det er nettopp derfor det fungerer som en inngangsport til listen. Et eventyr hvor ønsket om å utforske står i sentrum – ikke franchisetankegang.
9. The New World (2005)
Terrence Malicks mest tilgjengelige film er fortsatt langt fra enkel. «The New World» er et eventyr hvor konflikter hviskes snarere enn ropes, og hvor hvert blikk mot horisonten sier mer enn en hel monolog.
Dette er ikke en film du setter på for tempoet. Det er en film du synker inn i. Et eventyr om å gå seg vill – kulturelt, følelsesmessig og menneskelig.
8. Alpha (2018)
En film som gikk under radaren, men som faktisk er et primitivt eventyr i en moderne setting. Alpha forteller en historie som er så gammel at den knapt trenger dialog: en gutt, en villmark og et bånd som dannes mellom menneske og dyr.
Den er stilig, rå og rett på sak. Fremfor alt minner den oss om at eventyr ikke alltid trenger å være høylytte for å være storslåtte. Noen ganger er alt som trengs kulde, ensomhet og viljen til å komme seg hjem.
7. Jeremiah Johnson – indianermorderen (1972)
Kjekke menn i villmarken er et vinnende konsept, som vi har sett i moderne tid da Leonardo DiCaprio kjempet mot bjørner og frøs ansiktet sitt i «The Revenant».
Lenge før det hadde Robert Redford allerede vært både en kjekkas og en ensom ulv i den amerikanske villmarken. Filmen er så arketypisk at den nesten føles som en myte. Den er langsom, hard og kompromissløs – et eventyr hvor hver beslutning har en pris.
6. The Emerald Forest (1985)
John Boorman tok Tarzan-motivet og gjorde noe mye mer interessant ut av det. «The Emerald Forest» er et eventyr om kulturkollisjoner, tilhørighet og hva sivilisasjon egentlig betyr.
Filmen er til tider rå, til tider naiv, men alltid ærlig i sitt forsøk på å skildre en verden hvor vestlige løsninger ikke er selvfølgelige. Et eventyr som tør å være ubehagelig, og derfor blir værende i minnet.
5. Quest for Fire (1981)
Ron Perlman har det primitive og til tider groteske utseendet som gjør ham unik. Kanskje er det derfor han gir sin beste prestasjon i «Quest for Fire», hvor han får leve opp til utseendet sitt.
Nesten ingen dialog. Nesten ingen handling i tradisjonell forstand. Likevel er «Quest for Fire» et av de mest hypnotiske eventyrene som noensinne er laget. Den skildrer menneskehetens barndom som ren overlevelse: ild, sult, frykt.
4. Walkabout (1971)
To barn som er strandet i den australske villmarken høres ut som et mareritt, med tusenvis av måter å dø på av noe du ikke engang vet hva er.
Det som gjør filmen så kraftfull, er kontrasten mellom sivilisasjon og natur, mellom de britiske barnas strenge oppdragelse og den aboriginske guttens nesten dansende sameksistens med omgivelsene. Nicolas Roeg debuterer og bruker ørkenen som både paradis og prøvelse, med et kamera som glir mellom nakne kropper, blodrøde solnedganger og voldelige møter med dyr uten å moralisere.
3. Prinsesse Mononoke (1997)
Det er helt umulig å ikke ta med et verk fra Studio Ghibli når man snakker om eventyrfilmer, og det er like vanskelig å velge bare én!
Hayao Miyazaki gjør noe som få eventyrfilmer engang prøver på: han nekter å ta parti. Naturen er ikke god. Mennesker er ikke onde. Alle kjemper for å overleve.
«Prinsesse Mononoke» er på det nivået hvor alt er så utrolig koselig, samtidig som det er storslått, voldsomt, vakkert og filosofisk. Et eventyr som stoler på at publikum kan håndtere moralske gråsoner og eksistensielle spørsmål uten at noen trenger å forklare dem.
2. Den siste mohikaner (1992)
Michael Mann tok et klassisk eventyr og fylte det med følelser, svette og skjebnesvanger romantikk. «Den siste mohikaner» er et eventyr i bevegelse – gjennom skoger, krig, kjærlighet og tapte verdener.
Musikken bærer, bildene brenner seg fast i minnet, og slutten er fortsatt en av de mest kraftfulle i sjangeren. Et eventyr du kan føle i brystet.
1. Apocalypto (2006)
Mel Gibson er en galning, men når han sitter i regissørstolen, skjer det noe med meg. Han har en utrolig evne til å skape fengende fortellinger, og jeg husker at jeg satt på kanten av stolen og gråt av og til da jeg så «Apocalypto».
Det er en klassisk hevnfilm med alle følelsene bakt inn i et fartsfylt eventyr som bare fortsetter å vokse. Du føler med karakterene selv om du ikke forstår et ord av det de sier, og det er like vakkert som det er grufullt og brutalt.
Jeg vil kalle den min absolutte favoritt når det gjelder eventyrfilmer, og hvis du ikke har sett den – gratulerer!
Les også: De 15 mest lovende nye TV-seriene som kommer i 2026
Les også: Derfor blir 2026 det største kinoåret siden pandemien