Regissøren ville lage filmen om Harald Henden fordi det var en viktig historie som skulle fortelles.
– Det er bildene til Harald jeg kjente igjen. Jeg har studert Midtøstens historie og utviklingsstudier før jeg havnet tilfeldig med film. For min del har jeg egentlig alltid vært mer interessert i utenrikspolitikk enn film, sier Langlo og fortsetter:
– Så leste jeg i VG 1. mars i fjor at Harald var syk, dødssyk, så tenkte jeg litt at han skulle få fortelle om bildene før han døde. Det var utgangspunktet, sier Rune Denstad Langlo til MovieZine.no.
Handlingen i filmen
Filmen er en universell og dypt personlig historie om livets forgjengelighet og aksepten av døden. Hovedpersonen, Harald Henden (63), en anerkjent krigsfotograf som har arbeidet for VG i over 35 år, får diagnosen kreft i bukspyttkjertelen og innser at han sannsynligvis bare har måneder igjen å leve.
Filmen belyser hvordan Henden, som har vært vitne til utallige menneskelige tragedier gjennom sitt arbeid, nå må konfrontere sin egen dødelighet.
-En film med mye varme
På det første møtet fant regissør Langlo raskt tonen med Harald Henden.
– Før første møte var jeg nervøs. Han hadde Bandana, skinnjakke, og så skummel ut. Jeg var litt redd for at han var en arrogant krigsreporter, sier Langlo og fortsetter:
– Det er ingen som gidder å se på det, men allerede på første møte skjønte jeg at han hadde de motsatte kvaliteter. Han var ydmyk og høflig. Det ble da en film jeg hadde lyst å lage med mye varme, sier Langlo.
Han forteller at de raskt fant tonen.
– Jeg rakk å bli veldig glad i ham. Det kan ta månedsvis å komme inn på folk. Her måtte jeg bli kjent med ham på kort tid. Harald har laget en slags myte om seg selv. Mitt mål var å finne ut mer om hvordan han var og hvem han var, sier Langlo.
– Feelgoodfilm med alvorlig tematikk
Han mener han har skapt en god film.
– Det er alvorlig tematikk selv om filmen er feelgood på grunn av Harald og vennene hans. Harald var veldig forsont med livet sitt og ble fryktelig sosial på slutten av livet. Han har en galgenhumor som smitter over i filmen. Det handler mer om livet enn døden og hvordan han greide å leve her og nå, sier Langlo og fortsetter.
– Det var viktig at filmen ikke bare ble krig og kreft, men at den forteller noe vi kan identifisere oss med, og at vi snakker til hjertet. Det blir tøffere når det handler om ekte folk og ikke fiksjon, sier Langlo.
Nervøs for å vise fram filmen
Filmskaperen er til tross for at han har en god film å vise frem nervøs når han skal vise fram et prosjekt han har jobbet lenge med.
– Jeg er nervøs. Det er helt grusomt å vise frem. Det er sånn hver gang enten kortfilm eller spillefilm, sier Langlo.
Han fortsetter:
– For det første et ansvar for Harald og de som er med. Jeg skal ha laget noe skikkelig og ordentlig og noe dem kjenner seg igjen i. Hvis jeg ikke har gjort det, så har jeg mislyktes, sier Langlo
Han fortsetter:
– Det er mange historier jeg vil fortelle og ikke alle får den plassen intervjuobjektene ønsker. Holder filmen også gjennom, og hvordan folks reaksjoner er, sier Langlo.
To førpremierer
Førpremieren skjedde i Trondheim under Olavsdagene og deretter hadde filmen førpremiere under Oslo Pix filmfestival.
– Adresseavisen i Trondheim har gitt filmen en femmer. Det er et bra utgangspunkt. Det viktigste for meg er at jeg har klippet den selv og har prøvd å lage en emosjonell flyt. Men det å sitte, kjenne og høre på publikum i en sal. Det er der du vet om du har lykkes eller ikke, sier Langlo.
Han forteller om reaksjonen i Trondheim.
– Mot slutten av tredje akt begynte kleenex å komme opp og latteren kom. Jeg innbiller meg at jeg har klart å lage en film slik jeg ønsket, sier Langlo.
Filmet med Harald i fire måneder
Filmen har gått raskt å lage og han fikk ikke mye tid med hovedpersonen Harald Henden.
– Det er vanskelig å gjøre ferdig en film med en person som ikke lever lengre. Vi fikk jo bare være med ham i fire måneder. Det er tett å lage en dokumentar på fire måneder. Vi hadde 30 opptaksdager på de fire månedene, men fikk vel egentlig det meste fra ham som vi ønsket, sier Langlo.
Han forteller at det var ikke mye Harald Henden fikk se av ferdig materiale før han døde.
– Jeg rakk bare å vise Harald en scene. Han var for sliten på slutten. Han var mest bekymret for at det skulle handle for mye om ham. Det var han ikke så veldig glad i. Han var ikke så veldig glad i oppmerksomhet, men så sa jeg: «Det blir det jo. Det er jo en film om deg», sier Langlo.
– Du må gjøre jobben din
Han hadde noen utfordringer underveis.
– Det var litt etiske problemstillinger, men Harald hadde vært gjennom det selv gjennom å ha filmet død og lidelse i 35 år. Han var veldig lite oppmerksom på oss og sa til meg. Du må ikke gå rundt og føle på meg. Du må gjøre jobben din, sier Langlo.
Regissøren kunne ikke fokusere på kreftdiagnosen underveis i opptaksperiodene.
– Jeg måtte slå av, gjøre jobben og tenke dramaturgi. Underveis i opptakene måtte jeg være konsentrert. Dokumentarfilm handler hele tiden om hvordan du skal filme for å lage en historie. Du må være veldig fokusert siden det er et puslespill, sier Rune Denstad Langlo.
