Fra «Following» til «The Odyssey» via «Inception», «Interstellar» og «The Dark Knight» – hvilken er egentlig den beste Christopher Nolan-filmen?
Denne listen ble først publisert i 2017, men er nå oppdatert i forbindelse med kinopremieren av «The Odyssey».
Jeg vil innlede denne teksten med å presisere at jeg har et litt ambivalent forhold til Nolan. Hans evne til å lage mainstream-filmer med en viss «kant» gjør at han faller i smak hos svært store skarer av filmelskere, hvorav en betydelig andel anser ham som en av tidens fremste filmskapere (om ikke den aller fremste).
Flere av verkene hans, spesielt de som kom i perioden 2008 til 2014, regnes av noen som blant tidens beste filmer.
Jeg elsker mange av verkene hans, men er samtidig ikke helt enig. Når Nolan er på sitt beste, blir resultatet strålende, det innrømmer jeg, men flere av hans mest hyllede filmer tynges ned av de verste trekkene ved hans filmskaping. Stereotype karakterer, klossete dialog og overtydelighet, for å nevne noen eksempler på ting som går igjen.
At noen av filmene hans rangeres høyere enn for eksempel Alfred Hitchcocks «Psycho», Francis Ford Coppolas «Apocalypse Now», Ridley Scotts «Alien», Stanley Kubricks «2001: A Space Odyssey» og Akira Kurosawas «High and Low» på nettsteder som IMDb, irriterer meg.
Min potensielt provoserende (hvis tidligere versjoner av denne listen er noe å gå etter) mening er at Nolan er på sitt beste når han skalerer ned, når han slipper taket på sine til tider overkokte sci-fi-konsepter og lager noe med mer spenning og intensitet. Det gir nok en pekepinn på hvordan listen nedenfor ser ut.
Spørsmålet er imidlertid om «The Odyssey» er unntaket som bekrefter regelen?
13. «Following» (1998)
Få er helt klare når de lager sin første spillefilm, og Christopher Nolan var heller ikke en av dem.
Den svart-hvite og knapt 70 minutter lange «Following» – historien om en ung forfatter som forfølger fremmede i håp om å finne inspirasjon til en roman – vitner om et interessant bildespråk under utvikling og stort potensial, men i det store og hele føles den som en halvferdig studentproduksjon. Noen få minneverdige scener og ideer går tapt i en relativt uinteressant og haltende helhet.
Til tross for den korte spilletiden føles den lang og utdraget, som om en interessant kortfilmidé har blitt strukket altfor langt utover det den tåler.
12. «The Dark Knight Rises» (2012)
Med denne tredje delen i sagaen om Christian Bales Batman hadde Nolan muligheten til å fullføre en fullendt superhelttrilogi. I stedet valgte han å lage «The Dark Knight Rises», en middelmådig film som svikter mye av det de to foregående filmene så varmt og vakkert hadde oppnådd.
Han kastet inn pinlig dårlig komisk avlastning, flikket sammen en fortelling som for det meste manglet logikk, undergravde Bane til fordel for en katastrofalt mye dårligere antagonist og ga oss den kjedeligste Batman-drakten gjennom tidene.
For å toppe det hele er den påtvungne dobbelte slutten så utilfredsstillende og påtvunget at jeg aldri vil kunne tilgi den.
11. «Tenet» (2020)
Etter at en håpefull gnist ble tent i Nolans filmografi i form av «Dunkirk», trodde jeg at han hadde funnet den rette veien igjen, men forbeholdene og frykten jeg hadde før «Tenet» ble bekreftet. I likhet med for eksempel «Inception» og «Interstellar» er håndverket upåklagelig, og det dristige, komplekse grepet med «tidsinversjon» er briljant utført, nesten i en forbløffende grad.
Problemet er de andre parallellene man kan trekke til de to filmene, nemlig overfladiske karakterer som det er vanskelig å bry seg om, og flat dialog som i stor grad består av forklaringer av regler og overtydeligheter.
Ikke engang den fantastiske John David Washington i en tøff drakt eller spennende action kan veie opp for den følelsesmessige tomheten.
10. «Inception» (2010)
Ja, den tar for seg et interessant konsept og har visuelt spennende action, men det på papiret komplekse stoffet forenkles og overforklares i en slik grad at filmen helt slutter å utfordre og stille spørsmål på et intellektuelt plan.
I likhet med «Interstellar» har den problemer med hvor all informasjonen skal plasseres, og Nolans mangelfulle løsning er å kaste inn Elliot Pages stive karakter, som Cobb (Leonardo DiCaprio) deretter fullstendig begraver med «regler» og mekanismer.
At en film om noe så vidunderlig abstrakt som drømmer er så presist pakket inn, visuelt konkret og svarer på hvert eneste spørsmål i stedet for å overlate litt til fantasien, er etter min mening en fiasko.
9. «Insomnia» (2002)
En fantastisk, men likevel trist glemt thriller som inneholder Robin Williams’ aller beste prestasjon. Han og Al Pacino settes på kollisjonskurs og lokker frem hverandres sterkeste sider, samtidig som Nolan selv er på sitt mest tilbakeholdne og forsiktige i sin filmskaping.
Det som først er en enkel katt-og-mus-historie, utvikler seg til så mye mer, der en bred og innfløkt gråsone hviler over grensen mellom rett og galt. Den surrealistiske stemningen – forsterket av det paradoksalt uhyggelige, konstante dagslyset – er tett, og alt fra Wally Pfisters foto til David Julyans musikk er knivskarpt gjennomført.
8. «Interstellar» (2014)
Det ultimate eksemplet på hvor ujevn Nolan kan være i filmskapingen sin. Scenene i rommet og på fremmede planeter nærmer seg ofte mesterverksnivå (dokkingssekvensen – wow!), mens delene som utspiller seg på jorden grenser til det uutholdelige.
Sterke skuespillere som Jessica Chastain og Casey Affleck prøver å redde sine deler, men får svært lite å jobbe med, og står for det meste og tråkker vann eller behandler publikum som dumme.
Hele filmen har for mye av det sistnevnte, noe som kommer godt til uttrykk i scenen der to NASA-veteraner forklarer for hverandre hva et svart hull er. McConaugheys følelsesladde prestasjon og Zimmers episke musikk gir imidlertid plusspoeng.
7. «The Prestige» (2006)
Hadde jeg laget denne listen for 20 år siden, er det høyst mulig at denne hadde havnet på førsteplass, da den lenge var en av mine absolutte favorittfilmer. Etter flere gjensyn har den mistet litt av glansen, men den er fortsatt sterk.
På en briljant måte bygger Nolan opp hele historien som et trylletriks, og når «the prestige», den tredje delen av trikset, endelig kommer, blir man helt målløs. Fortellingen er imponerende sammenvevd og markerer en av brødrene Nolans mest fullendte prestasjoner som manusforfatter, det er helt sikkert.
I tillegg gir Christian Bale, Hugh Jackman, Rebecca Hall og Scarlett Johansson virkelig alt de har, og løfter materialet enda høyere.
6. «The Dark Knight» (2008)
Bare Heath Ledgers dristige og nesten rasende Joker-prestasjon gjør dette til en helt uforglemmelig film, men det som løfter «The Dark Knight» til neste nivå, er at nesten alt annet i filmen klarer å matche hans majestetiske nivå. Fortellingen er tematisk rik og kompleks, tempoet er pulserende høyt til tross for den lange spilletiden, og de flotte Michael Mann-inspirasjonene preger hvert eneste bilde.
Balansen Nolan oppnår mellom blodig alvor og livlig blockbuster-spektakel er også sjeldent vellykket gjennom hele filmen, noe som gir den en emosjonell tyngde som mange store Hollywood-produksjoner mangler.
På minussiden synes jeg filmen mangler noen av de puslespillbitene som gjør serienes Batman til den ikoniske karakteren han er, men det er en bagatell i denne sammenhengen.
5. «Batman Begins» (2005)
For meg som livslang Batman-nerd er denne filmen ren nytelse fra start til slutt og uten tvil den sterkeste delen i trilogien. På mange måter ligner den «The Dark Knight» i måten den tar Batman på alvor og forankrer ham i realisme og universelle temaer, samtidig som den byr på bombastisk action og høy underholdningsverdi.
«Begins» lykkes også på noen punkter der oppfølgerne til tider halter; dramaturgien flyter bedre, drakten er mer tradisjonell, og estetisk sett er Gotham mer enn bare en kopi av Chicago. Batman får være Batman, og Gotham får være Gotham – ganske enkelt.
Dessuten elsker jeg at Nolan bruker så mye tid på Bruce Wayne og hans fascinerende reise før Batman kom inn i bildet. Den beste Batman-filmen gjennom tidene, helt til «The Batman» kom på banen.
4. «The Odyssey» (2026)
Jøss, for en enestående opplevelse. Nolan tar Homeros’ episke fortelling om Odysseus’ hjemreise etter den trojanske krigen og gjør den til et uimotståelig spetakkel. Selv om det i stor grad er ren eventyr-action som bys på, mister han aldri grepet om den emosjonelle kjernen, og få filmer på denne listen har rørt meg like dypt som denne (spesielt finalen treffer med full kraft).
Selve tilpasningen og komprimeringen av forelegget er dypt imponerende, håndverket er feilfritt, og skuespillet er suverent helt ned til den minste birollen. Damon er en fantastisk ledestjerne, men det var Anne Hathaway, Charlize Theron, Samantha Morton og Tom Holland som imponerte meg mest.
Noen «Nolanismer» i form av tidvis altfor tydelig dialog og en motvilje mot å omfavne fortellingens fantasyelementer fullt ut holder den utenfor topp tre på listen, men jeg har en følelse av at den vil vokse med tiden.
3. «Memento» (2000)
«I have this condition». Før «Dunkirk» fra 2017 virket det som om Nolan nådde sitt høydepunkt veldig tidlig i karrieren, da hans andre film «Memento» lenge holdt en selvskreven førsteplass. Ingenting annet i karrieren hans kunne måle seg med hvor eksperimentell og leken han var da han fortalte historien om Leonard Shelby (Guy Pearce).
Leonard lider av en form for ekstrem anterograd amnesi (han klarer ikke å lagre nye opplevelser i minnet), noe Nolan skildrer ved å plassere filmens scener i omvendt rekkefølge. Det er et mesterlig trekk, for effekten blir at vi i publikum prøver å legge det kompliserte puslespillet ved hjelp av notater og bilder, akkurat som hovedpersonen. Betydningen av hver scene endres av den påfølgende på en helt unik måte.
Mulighetene som ligger i det bevegelige bildet utnyttes her til det fulle – ren filmmagi.
2. «Oppenheimer» (2023)
En like monumental som dypt rystende kinoopplevelse, like teknisk fullendt (Hoyte van Hoytema! Ludwig Göranssön!) som narrativt gripende.
Her tar Nolan det som i bunn og grunn er et biografisk drama og støper det i så mye pulserende intensitet og spenning at det føles som en nervepirrende thriller. Hans ambisiøse og (selvsagt) tidshoppende portrett av «atombombens far» tar ingen enkle snarveier, men dykker ned i alle motsetninger og moralske knuter.
Cillian Murphy, som bærer store deler av filmen på sine skuldre, får Oppenheimer til å gjenoppstå foran øynene våre. Både han og Robert Downey Jr., i en uvanlig nedtonet (på den beste måten) rolle, er bedre enn noensinne. Avslutningen er et slag i ansiktet som jeg sent vil glemme.
1. «Dunkirk» (2017)
Siden jeg mener at Nolans glød bleknet ganske kraftig etter nettopp «The Dark Knight», markerte «Dunkirk» et helvetes comeback da den kom for snart ti år siden. Her leverte han sin korteste film siden «Following», kuttet bort alt unødvendig fyllstoff og reduserte dialogen (og dermed også eksposisjonen) til et minimum.
Resultatet er, kort sagt, enestående. I stedet for å gå i de narrative fellene han har slitt med gjennom hele karrieren, omfavnet han sin tekniske ekspertise og bombarderte publikums øyne og ører fullstendig med rå inntrykk.
Sluttproduktet kan sammenlignes med «Mad Max: Fury Road» i hvordan enkel og avskalert fortelling med visuell slagkraft blir så uendelig kraftfull. Spesielt sekvensene med en Tom Hardy i luftkamp i en skranglende Spitfire ga meg så euforiske følelser at ingen kinoopplevelse siden har kunnet måle seg med dem.
Bildene som Nolan og Hoyte van Hoytema leverer, er for øvrig langt utenfor alle superlativer.
Les også: I helgen handlet alt om «The Odyssey» – Nolans episke verk har inntatt norske kinoer
Les også: Tom Cruise klarte ikke å holde kjeft under «The Odyssey»: «Så jævla sykt!»