Fire venner møter seg selv og selve livet i døra når de går mot 30-årene. Voksenlivet banker for alvor på, og spørsmål, problemstillinger og utfordringene kommer. Det livseksistensielle dramaet er ikke akkurat noe nytt innen filmens verden, men «Suser avgårde» gjør her sin egen versjon og med flere særegne trekk.
Regi er ved langfilmdebutant Rikke Gregersen som fra før har gjort serier som «Ida tar ansvar» og «Requiem for Selina». I sin første spillefilm kaster Gregersen seg ut i en tematikk som for de fleste vekker tidvise nikkende gjenkjennelser.
Vokse(n)angst
For vi har alle vært der, eventuelt skal dere dit, til overgangen fra det å være ung voksen, til å virkelig bli voksen, hvor ansvar, alvor og presset trykker på. Spesielt er det karakteren Agnes som får virkeligheten smelt i trynet, gang på gang, da ofte i form av eks-kjæresten Daniel som har notorisk angst for å forplikte seg.
Deres av-og-på-forhold tærer på Agnes, samtidig som alle andre rundt henne også virker å være så opptatt med å vokse opp.
Regissør Gregersen har nylig uttalt at «Suser avgårde» skal være en «gjenkjennelig og autentisk film», og nettopp dette oppleves den også som.
I de sentrale rollene står Sarah Francesca Brænne, Steinar Klouman Hallert, Ada Eide og Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen. Og firkløveret spiller bra, troverdig og veldig nedpå, selv i de mer hissige og kranglevorne scenene. Vi tror på karakterene, selv om de ikke nødvendigvis sjarmerer oss i senk.
Mye gnål og syting
Det går ikke så lenge inn i filmen før man spør seg selv – er det så givende å overvære en gjeng voksne mennesker krangle, diskutere, frustrere og sjangle seg igjennom et helt år med hverandre?
For noe av utfordringen «Suser avgårde» står overfor, er at det blir litt mye gnål her. Det er mye føleri. En god del bråk og krangling som mer oppleves slitsom, enn særlig morsomt eller emosjonelt.
Å overvære dysfunksjonelle mennesker kan absolutt være festlig, men det innebærer enten en sterk gjenkjennelsesfaktor, og/eller at det er så morsomt at man bare lar seg rive med. Karakterene i «Suser av gårde» er kanskje troverdige, som i realistiske, men utpreget morsomme, eller empatiskapende er de ikke sterke nok som.
Resultatet blir at man sitter sånn passe engasjert og rives med av tidvise sterke enkeltscener, men like ofte også føler oss som vitner til noe man knapt orker å bry seg om.
Ujevn, men glimter til innimellom
Gregersen har en distinkt visuell stil, hvor hun bruker mye nærbilder, gjerne med uklare motiver i bildet, noe som gjør seeropplevelsen litt klaustrofobisk. Det er som om bildene ikke får puste fordi kamera sjeldent tar avstand og skaper luft mellom oss og karakterene. Om dette skal ta oss nærmere Agnes og co. kan godt være, men i lengden og mengden oppleves det altså litt vel tett.
Kornete bilder, en sprikende klipperytme, innslag av sjarmerende særegenheter i vinkling og kamerabruk, krydrer en film som også får noe uperfekt student- og amatørpreg over seg. Samtidig mangler den den mer etablerte spillefilmens gjennomgående effektivitet i rytme og flyt, mens den også er åpenbar navlebeskuende i karakterenes uendelig mange problemer. Også her kunne litt mer luft, og avbrekk, gjort helheten godt.
«Suser avgårde» er ikke så rent ulik «Verdens verste menneske» i tematikk og i måten eksistensielle problemer skildres på. Filmen gjør bruk av mange musikalske innslag, tonesatt til deLillos norske tekster. Dette funker ofte bra, da tekstene speiler handlingen godt. Som helhet blir filmen noe variabel som opplevelse, men med solide innslag innimellom, noe som gjør det spennende å følge regissør Gregersen videre i karrieren.
Korte fakta om «Suser avgårde»
- Regi: Rikke Gregersen
- Skuespillere: Sarah Francesca Brænne, Steinar Klouman Hallert, Ada Eide, Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen
- Sjanger: Drama, musikkfilm
- Land: Norge
- Spilletid: 1 time 45 minutter
- Aldersgrense: 9 år
- Norsk kinopremiere: 9. oktober 2026