Minionene har alltid vært bedre enn filmene de er med i, og det har ikke endret seg med «Minions & Monsters». I spillefilmformat blir konseptet ofte langtrukket og uten retning. Høydepunktene er alltid de sprø sketsjene der minionene får gjøre det de er best på. Men innimellom prøver filmene faktisk å være filmer, og da føles det mest som å stå i kø til neste berg-og-dal-bane.
Hadde de små gule hjelperne i stedet blitt til som et kortfilmkonsept i stil med «Looney Tunes» eller «Tom & Jerry», hadde det antakelig allerede stått en bananformet Oscar på hyllen. I stedet må de nøye seg med… la oss se… flere av de mest innbringende animerte spillefilmene i verdenshistorien. Jeg tror de klarer seg.
Når det er sagt, er «Minions & Monsters» sannsynligvis deres beste film så langt, og muligens det beste Illumination har laget. De grunnleggende problemene er der fortsatt, men premisset er så underholdende at den veier opp for mye.
Dette er historien om hvordan Minionene erobret Hollywood – ikke på 2010-tallet, som i virkeligheten, men i stumfilmens tid. Filmen følger deres suksesser og motgang i filmbransjen og kulminerer i tre Minions’ forsøk på å realisere sine regissørdrømmer. Buster Keaton og Charlie Chaplin har ikke en sjanse.
Å bruke Hollywoods turbulente opprinnelse som springbrett for Minionene i jakten på en ny ond mester er en morsom idé, selv om filmen aldri helt klarer å knytte sammen trådene. «Minions & Monsters» har rikelig med ikoniske filmscener å låne fra, og trenger som regel ikke gjøre mer enn å kaste inn et par Minions i bakgrunnen. Referansene er enkle, det kreves ikke mye kreativitet, så det er flere anledninger der Illumination kunne ha tatt parodiene et skritt videre. Som et kjærlighetsbrev til filmhistorien fungerer det likevel fint. Forhåpentligvis vekker det også barnas nysgjerrighet på klassikerne.
Samtidig som de tre hovedminionene jobber med sitt filmatiske mesterverk – som også heter «Minions & Monsters» – finner resten av gruppen en ny ond mester å jobbe for: Dort. En utenomjordisk robot (eller er det bare et menneske i en robotdrakt?), tydelig inspirert av 50-talls-klassikeren «Mannen fra Mars».
Dort er en av filmens største gevinster og kunne gjerne ha fått mer plass. Det samme gjelder vennskapet og den kreative drivkraften til de tre hovedminionene. Men det er rett og slett ikke plass. Når filmen prioriterer en kontinuerlig strøm av morsomme sketsjer, blir det, som så ofte i Minion-filmene, karakterene og handlingen som ofres.
Selve handlingen er fortsatt ganske løs og når egentlig bare sin avslutning fordi filmen ønsker å holde seg rundt 90 minutter. Jeg vil ikke si at spilletiden er et problem i seg selv, men flere lovende tråder knyttes sammen før de føles ferdige.
Barna som så Minionene for første gang i «Despicable Me» i 2010, har sannsynligvis fullført høyere utdanning nå. Likevel har figurene neppe mistet noe av sin popularitet. Om noe, har også foreldrene blitt fans. På en måte er det unikt, siden Minionene fremdeles er nøyaktig de samme. Serien har ikke vokst opp sammen med publikummet sitt, humoren har knapt endret seg, og filmene har holdt omtrent like ujevn kvalitet hele veien. Hele poenget med dem er dessuten å være frekke – men likevel blir vi ikke lei av dem.
Det mest usannsynlige med deres siste eventyr er kanskje ikke galskapen, men tanken på at Hollywood en dag skulle forlate dem.
Korte fakta «Minions & Monsters»
Regi: Pierre Coffin
Originaltalere: Pierre Coffin, Zoey Deutch, Jesse Eisenberg, Trey Parker, Jeff Bridges
Sjanger: Action
Spilletid: 1 time og 30 minutter
Svensk kinopremiere: 1. juli 2026
MovieZines karakter: 3/5