«Couture» starter med at Maxine Walker, spilt av Angelina Jolie, ankommer Paris i forkant av den kommende moteuken. Hun skal regissere åpningsfilmen, og man får følelsen av at mye står på spill – dette er hennes store sjanse. Så får hun den samtalen ingen ønsker å få: hun har kreft, og plutselig endrer alt seg i rasende fart.
I Maxines film skal debutanten Ada (Anyier Anei) spille en avgjørende rolle, og ikke nok med det, hun skal også innvie hele moteuken ved å gå på catwalken i en kjole som det tar hele filmen å sy ferdig.
Hun er en ny, ung og uerfaren modell som nettopp har ankommet fra Sør-Sudan. Hun sender penger hjem til familien og lyver til faren sin om hvorfor hun er i Paris, fordi det er utenkelig at hun skal bli modell. Jeg får aldri noe grep om henne og hennes historie, bortsett fra at modellverdenen virker merkelig, med mange anonyme venner og usikre arbeidsforhold.
Til slutt har vi Angelé (Ella Rumpf fra «Raw») som spiller Adas sminkør; hun er lei av sitt tilsynelatende veldig spennende arbeid og ønsker å skape et nytt liv for seg selv. Det hun virkelig ønsker å gjøre, er å skrive en roman der hun fletter sammen sine arbeidslivserfaringer med modellene sine historier.
Maxine, Ada og Angelé utgjør de tre menneskeskjebnene vi får følge, og som flettes sammen under moteuken i Paris.
Det handler om alt og ingenting
Alice Winocour slo gjennom i 2005 med kortfilmen «Kitchen», som ble nominert til beste kortfilm i Cannes. Siden den gang har hun vært produktiv og både skrevet og regissert flere filmer, alltid personlige og intime, men dette er hennes største internasjonale prosjekt, og filmen føles virkelig påkostet.
Paris er vakkert, og man bruker moteuken på en frisk måte, og jeg føler innledningsvis at det er et spennende sted for dette dramaet å utspille seg. Dessverre forsvinner den følelsen ganske raskt.
Som det kanskje allerede har fremgått, skjer det veldig mye i «Couture» i løpet av en time og førtifem minutter, så mye at filmen mister momentumet sitt og plutselig blir veldig mye «handler om alt og ingenting».
Når en film behandler ulike fortellinger og ikke har noen krystallklar hovedperson, finnes det ulike veier å gå. Enten kan man la dem stå på egne ben og få lov til bare å handle om livet, eller så skal de møtes og danne et crescendo. Jeg synes ikke at denne filmen gjør verken det ene eller det andre.
Både Alice Winocour og Angelina Jolie har selv kjempet mot kreft, og det har lagt grunnlaget for mye av det vi ser i filmen. Det er selvfølgelig viktig, og jeg setter pris på ambisjonen, men jeg blir også slått av noe jeg tok med meg fra filmen, og som jeg ikke kan la være å bruke mot filmen.
Makeup-artisten Angelé skriver en bok i filmen, og mellom modellene hun sminker, smyger hun seg bort for å snakke med en gretten gammel mann som hun har engasjert for å gi innspill til manuset hennes. Han sier at det hun har skrevet ikke er spesielt interessant, hvorpå hun sier: «Men dette har jo skjedd, det er sant.»
Han svarer da: «Bare fordi noe er sant, betyr det ikke at det er interessant.»
«Couture» blir aldri spesielt interessant
Det oppsummerer «Couture» veldig godt. Filmen er rett og slett ikke spesielt interessant, til tross for at settingen er lovende, og selv om det er et håp om å oppleve en «Tár»-lignende fortelling forankret i moteverdenen, blir vi sittende igjen og lengte etter mer.
Det plager meg at filmen faller så flat, fordi jeg synes det er flere ting som fungerer bra, men dessverre fungerer den ikke som en helhetlig film, hovedsakelig fordi jeg ikke tror på karakterene og blir stående helt uberørt, selv om Winocour tydeligvis ønsker å vekke følelser og reaksjoner med filmen.
«Couture» er dessverre spredt og får ikke frem noe særlig poeng, men prøver å håndtere for mange forskjellige tråder uten å etterlate meg følelsesmessig berørt eller kunstnerisk imponert når rulleteksten ruller.
Filmen har premiere på kino i Norge 5. juni 2026.