Prime Video ser ut til å ta mål av seg til å lede an i den pågående trenden med å gi actionfans med et hjerte for 80-tallsfilmer i sjangeren nye produksjoner i det tiårets ånd. De har alle de rette folkene både foran og bak kamera. I august ble de en del av Eddie Murphys comeback da de ga oss «The Pickup». I denne filmen er veteranen Shane Black både medforfatter av manus og regissør.
Mark Wahlberg inntar rollen som mestertyven Parker, og følger dermed i fotsporene til Lee Marvin i «Point Blank» fra 1967 og Mel Gibson i «Payback» fra 1999. Disse filmene og denne er alle basert på romanen «The Hunter» fra 1962, som er den første i bokserien om karakteren. Selv om det er et par tøffere scener her, er Wahlberg en veldig mild type sammenlignet med de nevnte herrene. Hans sjarm bærer som vanlig godt.
Mer humor enn spenning
Parker blir skutt under et kupp, og alle i gruppen hans mister livet – bortsett fra ham selv og forræderen. Med mål om både å få tak i sin del av pengene og å hevne seg dødelig, setter han i gang jakten på den som står bak angrepet. Snart dras han inn i nok et dristig kupp, der utfallet kan avgjøre fremtiden til et helt land og dets befolkning. Parker gjør det som må gjøres, men en kule med morderens navn på seg er alltid klar til å fyres av.
Opplevelsen bobler av lettbeint eventyrlyst, og det er full fart fra start til slutt. Det er aldri langt mellom skyting, nevekamp og spektakulær bilkjøring. Humoren er mer fremtredende enn spenningen, og gir forestillingen et løft som gjør at den aldri blir like mørk som tidligere filmatiseringer av historien.
Black gir oss til og med julestemning, noe som uunngåelig vekker søt nostalgi – og minner meg om hans manus til «Dødelig våpen».
Et datagenerert inntrykk
Bildene er svært polerte, og kamerabevegelsene er så jevne at de ikke merkes. Det samme gjelder klippingen. Denne stilen er passende i noen filmer, men her kombineres den med den kliniske finishen slik at det blir for rent. Det får meg til å føle at personene blir sjelløse, og jeg slutter å bry meg om dem. Dette er ikke et drama, så det ødelegger ikke opplevelsen helt, men med en historie om karakterer i fare blir det en svakhet.
Det er mest actionscenene som lider av den plastiske mangelen på skitt og motstand. For å ha kraft og nerve tror jeg fysisk kontakt mellom mennesker og gjenstandene som brukes i sammenstøt må ha en viss friksjon, og her mangler det så mye at det føles datagenerert. Kjøretøyene beveger seg så perfekt at inntrykket av CGI er uunngåelig.
Skuespillere som har det gøy
Som manusforfatter har Black alltid vært en garantist for at dialogen skal sitte, og også her klarer han å få replikkene til å sitte. Med tanke på grunnmaterialet kunne jeg ønsket meg flere verbale smeller i stedet for 99 prosent kvikk underholdning, og fremfor alt savner jeg den røffe råskapen som jeg har blitt vant til å finne hos Black. Det lille som finnes av hardkokt film noir kunne vært skjerpet.
«Play Dirty» lever i liten grad opp til sin kule tittel, men som et rimelig underholdende eventyr kjeder den meg likevel ikke. Skuespillerne har det gøy med rollene sine, og publikum har det gøy med dem. Den er god nok til å slå ihjel litt tid med, men det varige inntrykket når rulleteksten slutter å rulle er null.
