Finnes det noen annen filmserie med slike oppturer og nedturer som «Alien»? Jeg er også av den oppfatning at ingen film i serien har klart å nå samme kvalitet og atmosfære som Ridley Scotts original fra 1979.
James Cameron kom nær med den annerledes og actionfylte oppfølgeren «Aliens» (1986), og fjorårets «Alien: Romulus» av Fede Álvarez er etter min mening det beste vi har hatt siden originalen, frem til nå.
TV-serien «Alien: Earth» av Noah Hawley («Fargo», «Legion») fanger stemningen fra «Alien» godt, uten å føles som en feig kopi. Den gjør også mye nytt og spennende med serien, og tar den til nye interessante og ekle høyder.
Peter Pan, vidunderbarn og monster
«Alien: Earth» utspiller seg to år før hendelsene i «Alien», da Maginot-romskipet krasjlander på jorden – rett inn i en skyskraper som eies av vidunderbarnet Boy Kavalier (Samuel Blenkin) og hans megakonsern Prodigy Corporation.
Som vanlig er det slimete monstre om bord på skipet, som milliardæren ønsker å spise. Møt Wendy (Sydney Chandler), en ny type syntetisk menneske med bevisstheten til et dødssykt barn inni seg. Med overmenneskelig styrke og evig liv er hun og flere andre «barn», som i likhet med Wendy har lånt navnene sine fra figurer i fortellingen om Peter Pan, entreprenørens neste store prosjekt.
Vi blir også kjent med Wendys eldre bror Joe (Alex Lawther, kjent fra «The End of the F***ing World» og «Andor»), som er ambulansearbeider og har fått i oppgave å finne overlevende fra det styrtede skipet. I mellomtiden er kyborgen Morrow (Babou Ceesay) på farten, ansvarlig for å holde skapningene på skipet i live.
Det er et interessant ensemble av ansikter vi får møte, som virkelig utfyller hverandre. Jeg liker spesielt Babou Ceesays prestasjon som den kaldhjertede, men dypt godhjertede kyborgen som er villig til å gjøre hva som helst for å fullføre oppdraget sitt, og hybridene som til syvende og sist bare er barn i en robotkropp.
Forholdet mellom de to søsknene, som trodde de hadde mistet hverandre, vekker fengslende spørsmål om kunstig intelligens. Er det virkelig Joes søster i den nye kroppen – eller bare en kopi av minnene og personligheten hennes? Og spiller det egentlig noen rolle?
Serien klarer også å blande ulike stemninger godt, fra «Alien»-aktige skrekksekvenser i iskalde korridorer, til actionfylte «Aliens»-slag og filosofiske betraktninger à la Ridley Scotts «Blade Runner».
Mer enn bare blodtørstige xenomorfer
Monstrene som USCSS Maginot plukker opp, får minst like mye plass som de menneskelige (eller?) karakterene. I tillegg til virkelig slentrende scener med en xenomorf som går berserk, blir vi kjent med en rekke andre skapninger, som til tider er enda mer skumle enn det ikoniske monsteret designet av H.R. Giger.
Sakte, men sikkert blir vi kjent med de skremmende små skapningene, som alle som ser filmen vil skjønne at vil flykte og angripe alt og alle. Min favoritt er utvilsomt det lille øyet med tentakler, som kanskje er det beste science fiction-monsteret jeg har sett på lenge. Hvis du har sett serien, vet du hva jeg snakker om. Hvis du ikke har det, vil jeg ikke røpe for mye, men la deg oppleve alle de skumle og nervepirrende scenene selv.
Jeg liker også at xenomorfen ofte er avbildet med en fyr i drakt eller fysiske spesialeffekter, i stedet for datagenerert grafikk. Som i originalen får dette skapningen til å føles ekte og dermed mye mer skremmende enn når den og andre monstre er malt med CGI. Nettopp derfor er det litt trist at det faktisk ikke er «ekte» hele tiden, og at ikke flere av monstrene er praktiske effekter.
alt i alt er «Alien: Earth» en veldig flott TV-serie, som klarer å fange estetikken og stemningen fra «Alien», samtidig som den føles moderne og har noe eget. Noah Hawley ser imidlertid ut til å ha en stor forkjærlighet for crossfades, noe som ikke alltid er like pent. Det blir noen ganger litt for åpenbart hva de prøver å formidle. Jeg er heller ikke helt solgt på bruken av rockemusikken som episodene ofte avsluttes med.
Dum & dummere, eller et smart manus?
En kritikk som har dukket opp mye på nettet etter hver episode, er at de fleste av karakterene oppfører seg direkte dumt til tider, og at manuset er elendig. Peter Pan-lignelsene er kanskje litt for harde for hjernen (spesielt med tanke på at Disney selv har en klassisk filmatisering som det refereres til i serien), men ellers liker jeg tematikken og dialogen.
Når det gjelder idiotien, synes jeg det føles bevisst fra manusforfatternes side, da jeg tolker det som et forsøk på å skildre at folk faktisk ikke alltid handler helt logisk hele tiden. Spesielt ikke når noe de bryr seg veldig mye om står på spill.
At hybridene, som egentlig er barn i voksne robotkropper, oppfører seg ulogisk er på sett og vis forventet, og det synes jeg er et av seriens sterkeste temaer som vi får utforske.
En nesten perfekt «Alien»-opplevelse
«Alien: Earth» er etter min mening den beste opplevelsen serien har levert siden originalen. Den er som en nesten perfekt blanding av alt det jeg liker med «Alien » – fra blodig skrekk til filosofiske spørsmål om vår plass i universet.
Ikke alle episodene er like gode (spesielt ikke som den feilfrie femte episoden), men «Alien: Earth» føles verken for kort eller for lang, men har akkurat passe lengde for det den ønsker å si.
Jeg velger å sitere «Alien»-dronningen Sigourney Weaver til slutt:
– «Den har virkelig gitt nytt liv til noen av temaene som alltid har vært i «Alien»-serien, og jeg synes den er så vakkert castet og godt laget. Jeg kan ærlig talt ikke tro at det er TV.
Alle de åtte episodene av «Alien: Earth» er tilgjengelige på Disney .
