Regissør Kathryn Bigelow er tilbake etter nesten ti års stillhet. Hennes «A House of Dynamite» kommer med en skjebnesvanger advarsel allerede i taglinen «Not if. When», og på den veien er den. Filmen bygger opp en trykkende atmosfære, som etterlater tilskueren åndeløs og omtåket. Og jeg vet ikke om jeg har kommet meg helt ennå.
En atomrakett er på vei mot USA. Ingen vet hvem avsenderen er, men vi vet at den er 18 minutter fra å treffe Chicago. Dette er premisset som leder til en kjede av beslutninger der hvert sekund kan avgjøre skjebnen til milliarder av mennesker.
Bigelow lar oss følge hendelsene fra tre sammenflettede perspektiver og settinger. Første akt utspiller seg i den mest kritiske fasen, når informasjon om hva som er i ferd med å skje når etterretningstjenesten og de militære tjenestene. De kontakter presidenten, som senere i andre og tredje akt må vurdere og ta stilling til mulige represalier.
Menneskelig perspektiv på krise og panikk
Manuset består av mange ord og enda flere tall, og det er unektelig en del sjargong som flyr over hodet på meg. Jeg forstår ikke nøyaktig alt som blir sagt, men det faktum at det blir sagt, skaper til å begynne med en slags illusjon av kontroll. Bekymringsfullt nok blir det imidlertid snart klart at under en fullskala katastrofe smuldrer kontrollen raskt opp og erstattes av kaos.
Erkjennelsen av at verden slik vi kjenner den, er i ferd med å gå under, vekker frykt selv hos mange av dem som er opplært til å bevare roen under press. Dette er en film om det menneskelige aspektet ved krise og panikk, og den viser hvordan intet menneske i en slik situasjon egentlig er mer enn nettopp det – et menneske.
Bigelow bruker improviserte øyeblikk og tilsynelatende løst strukturerte scener for å skape en følelse av realisme, i stedet for å forcere fortellingen. Hennes regi skaper en galopperende intensitet, forsterket av raske kamerabevegelser og et pulserende lydbilde. Til tross for den kalde og institusjonelle settingen lar hun karakterenes indre konflikter, som tvil og skjørhet, stå i sentrum. Hun gir energi til de sterile kontrollrommene med tette komposisjoner og brå zooms.
Suverene rolletolkninger
Idris Elba kommer ikke inn i bildet før halvveis ut i filmen. Han spiller USAs president og er tydeligvis ikke inspirert av den sittende presidenten. I stedet portretterer Elba en rolig, besluttsom og human leder som må ta vanskelige beslutninger under ekstremt press. Hans velbalanserte tilstedeværelse veksler mellom beroligende autoritet og stille panikk i blikket. Ansiktsuttrykket og stemmen hans avslører en indre tvil om ansvar, noe som gjør potusen hans både troverdig og empatisk engasjerende.
I rollen som Olivia Walker ser vi Rebecca Ferguson. En kvinne og mor som får sin verste dag på jobben når hun går gjennom sikkerhetsdørene. Walker er vakthavende betjent i et såkalt «situasjonsrom». Et høyt prioritert rom for landets ledelse, for koordinering og samling under kriser.
Ferguson balanserer kald profesjonalitet med varm menneskelighet, noe som gjør hennes rollefigur til mer enn et funksjonelt tannhjul i krisemaskineriet. Hun formidler besluttsomhet, men også frustrasjon med små gester som bærer mye av spenningen videre til oss i publikum.
Andre minneverdige karakterer spilles av blant andre Jared Harris, Gabriel Basso og Greta Lee.
Teknisk perfeksjon
Fotograferingen er sentral i det intense tempoet. De mange kameraene er nære, våkne og angriper hele tiden fra alle kanter. Klippingen er stram på en måte som forsterker den blodfattige klaustrofobien i rommet, men også i situasjonen.
Scenografien og lyssettingen understreker det tørre teknologiske miljøet, mens musikkens systematiske dundring pulserer i hele kroppen min. Det er stressende og så intenst at jeg nesten ikke får puste. Bigelow klarer å sveipe oss inn i de skjebnesvangre siste minuttene av stillheten (vel) før stormen. Hun adresserer vår kollektive angst og bunnløse frykt for å miste den tryggheten mange av oss ofte tar for gitt.
Det finnes ingen tydelig angriper i filmen, noe som gjør det hele om mulig enda mer skremmende. Vi vet jo at det sitter klåfingrede galninger ved makten både her og der, og at en av dem skulle glippe med fingeren virker ikke helt utenkelig.
Slutten er ikke noe jeg skal gå inn på, men så mye kan jeg si: Når den kommer, blir jeg fullstendig forvirret. Nesten to timer har gått, og det føles som én på det meste. Som kjent er det mange som vil ha mer, og jeg kan i hvert fall drømme om at dette blir piloten til en lengre serie om temaet.
«A House of Dynamite» er et både hjerteskjærende og urovekkende samtidsdokument om en samtidstrussel. Filmen gir en rystende skildring av et høyst gjenkjennelig scenario og er en øyeåpner, selv om den ubarmhjertig etterlater sitt publikum med en ubehagelig følelse av håpløshet.
Quick facts: «A House of Dynamite»
- Regissør: Kathryn Bigelow
- Medvirkende: Rebecca Ferguson, Idris Elba, Greta Lee, Gabriel Basso, Willa Fitzgerald
- Sjanger: Dramathriller
- Spilletid: 112 minutter
- Premiere: 10. oktober 2025
- Tilgjengelig på: Netflix
- MovieZine-vurdering: 5/5
