Regissør Noah Baumbach balanserer på en fin balansegang mellom tristesse og komedie. Temaet er enkelt, men treffende, det handler om aldring og alle valgene som tas underveis.
Jay Kelly er en svært vellykket skuespiller, en blanding av Robert De Niro og selveste Clooney. Han er konstant opptatt, men føler seg likevel alltid alene. Han har ingen partner, barna har vendt ham ryggen, og agenten er hans eneste såkalte venn. Da en kjær og nær mentor dør, mens han blir konfrontert av en barndomsvenn, mister Kelly fotfestet. Han tar en forhastet beslutning om å forlate hjemmet sitt i Hollywood for å reise med tog gjennom Europa sammen med sitt følge.
Europareisen er selvsagt mer en reise innover, med selverkjennelse som hovedmål. Kellys selvransakelse får ham til å reflektere over livet slik det har vært, over dem han har forlatt og hvem han har blitt. Det blir veldig rørende flere ganger, og jeg gråter med og for ham.
George Clooney er fenomenal i tittelrollen. Han bærer Kellys indre uro med en lavmælt skarphet og er på samme tid sjarmerende, trist og lett ironisk. I det siste har han stort sett gjort frekke roller der han har vært den slagferdige sølvreven kjent fra Nespresso-reklamene, snarere enn et komplekst menneske. Her er han fortsatt sølvreven, men også så mye mer. Hvert blikk og hver pause er betydningsfull, og hele ansiktet hans vitner om all sorgen som river og sliter i ham.
Veteraner som Laura Dern, Adam Sandler og Billy Crudup dukker opp i mindre roller. Deres prestasjoner er troverdige, og de utdyper filmens følelsesmessige resonans og øker vår forståelse av Kelly.
Filmfotografiet og det nyskapende billedspråket er mesterlig i flere sekvenser. Særlig virkningsfulle er scenene der Kelly åpner dører og går inn i rom og blir tilskuer til sin egen fortid. Hans reaksjoner står i forgrunnen, mens historien om fortiden fortelles i bakgrunnen. Dette blir en visuell metafor for nostalgi og fornektelse av den, og viser hvordan minner former og forvrenger virkeligheten.
Det statiske bildespråket kombineres med sporadiske, presise kamerabevegelser for å markere skift i følelser og tempo. Lyssettingen og den dempede fargepaletten forsterker filmens melankolske tone, og gir rom for introspeksjon.
Baumbach bruker Jay Kelly som en linse for å se på filmindustrien og menneskene (inkludert ham selv) i den. Han ser en verden som både former og ødelegger dem den hyller. Filmen avslører det kunstige i relasjoner og det konstante behovet for fornyet relevans, samt hvordan billedskaping går på bekostning av privatlivets fred og normaliserer ensomhet. Baumbach balanserer satiriske observasjoner med sympati for menneskene i systemet, og viser at problemet er en hel industri og en verden som belønner overflate fremfor sårbarhet.
Filmen veksler mellom tørr humor og smerte, og er ofte morsom uten å miste alvoret. Noen få ganger snubler komikken imidlertid for nær farsen og blir litt for åpenbar. Men dette er en liten skavank i en film som ellers føles gjennomtenkt og moden.
«Jay Kelly» er en subtil og gripende film om tapte muligheter og håpet om nye. Den underholder samtidig som den minner oss på hvor vanskelig det er å reparere det våre valg en gang ødela.
