Han er den nye agent 007, og mine frysninger har frysninger!

Fra Timothy Dalton-plakaten på gutterommet i 1986 til Robert Pattinsons inntog som 007 i 2026. Førti år med James Bond-kjærlighet har ført meg til akkurat dette øyeblikket. Og for en fantastisk reise det har vært!

Publisert:

Jeg var syv år gammel da jeg opplevde mitt første store James Bond-øyeblikk.

6. august 1986.

Nyheten kom om at Timothy Dalton skulle overta rollen som verdens mest berømte hemmelige agent. Jeg var allerede blodfan av 007, takket være Roger Moore og «A View to a Kill» (1985), som hadde gjort meg fullstendig Bond-frelst.

Nå skulle en ny skuespiller ta over. En ny Bond! Jeg husker fremdeles forventningene til «The Living Daylights» (1987). Filmplakaten hang selvfølgelig på veggen på gutterommet.

8. juni 1994.

Jeg var 15 år da Pierce Brosnan ble annonsert som den nye James Bond. Etter seks år uten en Bond-film på kino skulle agent 007 endelig vende tilbake med «GoldenEye» (1995).

Tenåringen i meg var i ekstase!

14. oktober 2005.

Jeg var 26 år, og Daniel Craig ble presentert som den sjette offisielle James Bond. Nok en ny æra. Nok en ny tolkning av karakteren jeg hadde elsket siden barndommen.

Året etter kom «Casino Royale» (2006), og resten er filmhistorie.

16. november 2026.

Her sitter jeg. 47 år gammel. Fortsatt like håpløst Bond-frelst.

Og nå er det altså offisielt:

Robert Pattinson er den nye James Bond

Jeg elsker dette valget!

Det er nøyaktig 40 år siden syvåringen i meg opplevde Dalton-nyheten. Og nå kjenner jeg igjen den samme elektriske følelsen.

Mine frysninger har frysninger!

Første møte med Robert Pattinson

Min personlige historie med Robert Pattinson begynner faktisk på Oslo Colosseum, rundt 2005. Jeg hadde regi på premierearrangementet til «Harry Potter og ildbegeret», og jeg husker at det var en ganske spesiell forventning i luften.

Mange unge kvinner gledet seg nemlig ekstra mye til denne filmen. Ikke bare på grunn av Harry Potter, men på grunn av en ung skuespiller som het Robert Pattinson.

Han var visstnok helt utrolig kjekk!

Robert hvem?

Navnet sa meg absolutt ingenting.

Så satte vi oss i kinosalen. Pattinson dukket opp som den sympatiske Cedric Diggory, og plutselig skjønte jeg hvorfor så mange hadde gledet seg.

Og så døde han!

Ja, den aller første gangen jeg så Robert Pattinson på film, døde karakteren hans. Jeg husker fremdeles sukkene i kinosalen.

Det var mitt første møte med mannen som 21 år senere skulle bli James Bond.

Fra «Twilight Boy» til seriøs filmskuespiller

Noen år senere var Pattinson blitt verdensberømt som Edward Cullen i Twilight-filmene.

Hele fenomenet gikk stort sett under radaren min som filmanmelder.

Men i 2010 var jeg på date med en dame, og vi endte opp med å se en av Twilight-filmene.

La meg si det slik: Det ble ingen ny filmfavoritt.

Og Robert Pattinson? Jeg så definitivt ikke en fremtidig James Bond i den bleke, romantiske vampyren.

Men så begynte noe fascinerende å skje.

Pattinson valgte stadig mer utfordrende og uforutsigbare roller. Han virket nesten besatt av å rive seg løs fra tenåringsidolstempelet.

I David Cronenbergs Cosmopolis (2012) viste han en fascinerende kulde. I The Rover (2014) viste han en helt annen sårbarhet.

Så kom den desperate intensiteten i Good Time (2017), den eksistensielle science fiction-filmen High Life (2018) og den fullstendig vanvittige The Lighthouse (2019).

Og plutselig var jeg solgt!

I Christopher Nolans Tenet (2020) leverte han dessuten en av filmens mest spennende karakterer. Som Neil hadde han både eleganse, mystikk, intelligens og en nesten uanstrengt karisma.

Var det her jeg begynte å ane noe? Kanskje!

Deretter kom den mørke og sårbare Bruce Wayne i The Batman (2022), den herlig bisarre Mickey 17 (2025), den ubehagelig fascinerende The Drama (2026) og Christopher Nolans storslåtte The Odyssey (2026).

Ti filmer. Ti eksempler på en skuespiller som konsekvent har valgt å utfordre både seg selv og publikums forventninger.

Og for hver film har jeg blitt mer og mer begeistret for Robert Pattinson.

En ny Bond for en ny generasjon

Det virkelig spennende er at Pattinson ikke nødvendigvis er det mest opplagte Bond-valget, og nettopp derfor elsker jeg det!

James Bond trenger ikke en skuespiller som kopierer Sean Connery, Roger Moore eller Daniel Craig. Han trenger en skuespiller som kan gjøre karakteren til sin egen.

Pattinson har elegansen. Han har mystikken. Han har den britiske sjarmen. Men han har også noe mørkt, særegent og uforutsigbart, og med Denis Villeneuve i registolen og Steven Knight som manusforfatter er forventningene mine rett og slett astronomiske.

Jeg tror Pattinson kan gi oss en Bond som er både farlig, intelligent, sårbar og urovekkende fascinerende.

Tenk at gutten som døde foran øynene mine på Oslo Colosseum, nå har fått lisens til å drepe!

Det er nesten poetisk.

Jeg vet ikke hvordan hans første Bond-film kommer til å bli. Men jeg vet én ting:

Den syv år gamle gutten som hang The Living Daylights-plakaten på veggen i 1987, lever fremdeles i meg.

Og akkurat nå hopper han av glede.

Velkommen til 007-familien, Robert Pattinson.

Jeg har klokkertro på deg.

James Bond kommer tilbake. Og jeg gleder meg som en syvåring!

Les også: Nå er det avgjort: Robert Pattinson blir vår neste James Bond

Les også: James Bond-kandidaten ingen snakker om: Er Sam Claflin den perfekte 007?

Les mere