Og Danielsen Lie gjør det med en stillferdig intensitet som passer den innadvendte musikeren. Regissør Grant Gee tar oss med til New York i 1961, der Evans spiller på legendariske Village Vanguard sammen med bassisten Scott LaFaro. Samspillet mellom dem er nærmest telepatisk. Så omkommer LaFaro i en bilulykke, og Evans mister både sin musikalske sjelevenn og fotfestet i livet. Sorgen forsterker heroinavhengigheten, mens forholdet til kjæresten Ellaine rakner.
Valene Kane spiller Ellaine, og Barry Ward gir liv til broren Harry, som forsøker å gi Evans et trygt sted å være. Men det er vanskelig å slippe et menneske tett innpå seg når rusen styrer hverdagen. Senere møter vi Bill Pullman som den brautende faren og en helt nydelig Laurie Metcalf som den mer stillferdige moren. Begge tilfører historien varme, friksjon og et snev av håp.
Filmen er nesten helt i svart-hvitt, og bildene er nydelige. At Gee klarte å spille den inn på bare 20 dager, med irske West Cork som erstatning for både New York og Florida, er imponerende. Den visuelle elegansen står i sterk kontrast til kaoset inne i hovedpersonen.
Likevel savner jeg noe vesentlig: musikken. Det er nesten trist hvor lite vi faktisk får høre av Bill Evans. Jeg hadde ønsket flere øyeblikk ved pianoet, flere melodier og mer av det magiske samspillet som gjorde ham unik. Men kanskje ligger nettopp filmens poeng her. Dette handler ikke først og fremst om musikken Evans skapte, men om stillheten, tapet og mørket som truet med å sluke ham.
Og paradoksalt nok er det nettopp mangelen på musikk som gjør at man får lyst til å sette på en Bill Evans-plate straks rulleteksten kommer.
Filmen krever tålmodighet, men belønner den som virkelig vil nærme seg mennesket bak de uforglemmelige tonene.
Dette er en vakker, sår og krevende film. Den fortjener sine fire av fem stjerner, men vær obs: Denne filmen er først og fremst for spesielt interesserte.