I den nye sesongen av «Der solen alltid skinner» møter vi blant andre hovedpersonen Tom, spilt av Per Lasson. Ny på rollelisten er Anker, gestaltet av Kristofer Hivju, en selvsikker filosof som mener han har funnet svarene.
Tom er desperat etter å finne meningen med livet. Anker tror han har svaret – og gjør Tom til sitt neste prosjekt. Men når en mann i livskrise møter en selvutnevnt guru med storhetstanker, kan gode intensjoner få katastrofale følger. Når de to møtes, oppstår et samspill mellom søken etter mening, ønsket om forandring og behovet for å påvirke andre.
Men hva er det egentlig som driver dem, og hvor godt kjenner de seg selv? I MovieZine sin samtale med Per Lasson og Kristofer Hivju kommer de inn på karakterenes motivasjon, forholdet mellom fortid og fremtid, og hvordan humor og alvor kan gå hånd i hånd i fortellingen om mennesker som prøver å finne sin plass i livet.
Hvordan vil dere beskrive Anker og Tom som personer? Og hva er det egentlig som driver dem?
– Per Lasson: Toms problem er at han ikke vet hva som driver ham akkurat nå, fordi han har mistet målet. Han har hatt en karriere, tjent penger og tatt valg som han trodde skulle føre til et paradis. Men det blir ikke noe paradis, for uansett om man drar il paradis, tar man seg selv med. Han mister livsretningen og vet ikke hva han skal gjøre med livet sitt. Derfor er han en søker.
Til familiens fortvilelse vet de egentlig ikke hva han vil. Han går fra det ene til det andre, og så snart han møter en person med sterke påstander, tenker han: «Gi meg det, så prøver vi.» Men det lykkes ikke. Slik var det også i den første sesongen, med guruen som han ble fascinert av. Nå fortsetter kampen, og han prøver å finne noe som kan gi ham trygghet og livsretning. Da kommer Anker inn som et alternativ.
– Kristofer Hivju: Anker har en veldig tydelig retning, men jeg tror ikke nødvendigvis at han selv vet helt hva han vil. Han har et slags samlingssted, en herskapelig eiendom der han hjelper kunstnere frem. Målet er å selge, men han er egentlig ikke så interessert i penger. Han har allerede tjent nok. Derfor leter han stadig etter nye prosjekter, og denne måneden er Tom prosjektet hans. Han vil gi Tom livskraften tilbake.
– Per Lasson: Anker ønsker å skape et monument over seg selv.
– Kristofer Hivju: Han vil bli husket og bli historisk betydningsfull, mer enn han ønsker å tjene penger. Han vil at kunstnerne han tar inn, skal vokse, bli inspirert og skape noe fantastisk som han selv kan få glede av og tjene på. Jeg tror retningen og viljen hans handler om å ta sine egne absolutte sannheter og bringe dem ut i verden, nærmest som en gresk messias.
Kjenner dere dere igjen i skuespillerne?
– Per Lasson: Ja og nei, som alltid. Jeg tror det finnes mye hos Tom som jeg ikke er spesielt glad i selv, og egenskaper jeg ikke ville ønsket å ha. Men man kjenner igjen at disse sidene finnes i en selv. Som skuespiller trenger man ikke alltid å forsvare rollen ved å forklare forskjellen mellom seg selv og karakteren. Jeg trenger heller ikke å forsvare rollen i det hele tatt.
Man må bare undersøke under hvilke omstendigheter man selv kunne ha blitt slik. Det betyr ikke at det karakteren gjør eller sier, er riktig. Det kan være forferdelige ting, men man kan likevel forstå hvordan karakteren har kommet dit. Hvis man aksepterer det, kan man gjøre hva som helst på film, og det er ofte da det blir spennende.
– Kristofer Hivju: Jeg kjenner meg igjen i viljen til å hjelpe andre. Da jeg var i begynnelsen av tjueårene, og ennå ikke hadde realisert mitt eget potensial, var jeg veldig opptatt av å hjelpe vennene mine med å forløse sitt.
Jeg husker at vi samlet inn penger til en kamerat, slik at han skulle få en Mac han kunne lage musikk på. Vi ønsket at han skulle utvikle seg og få realisert potensialet sitt. Men han ville jo ikke nødvendigvis det vi hadde bestemt at han skulle ville. Det kunne nesten bli et press.
Vi bodde også i et stort kollektiv, der vi bestemte at en av stuene skulle være for en malervenn. Han skulle male og bli genial, jeg skulle sitte modell, og jeg kunne være elev.
På et punkt i live tenkte jeg at jeg måtte slutte å prøve å hjelpe alle andre og heller satse på meg selv. Jeg synes det er mye sympatisk ved gresk filosofi fra antikken. Det er mye å hente der, selv om Anker tar det tre hakk lenger enn jeg ville gjort. Jeg må likevel si at det er noe livsbekreftende og sanselig ved det.
Hva skjer når mennesker med så forskjellige personligheter møtes?
– Kristofer Hivju: Da blir det bra TV.
– Per Lasson: Absolutt. Jeg tror de møtes på et tidspunkt der de begge vil noe. Tom leter febrilsk etter noe, og så møter han Anker. I første møte presenterer han nye tanker og ideer han ikke har noe forhold til fra før. Tom er veldig åpen for å bli påvirket, samtidig som Anker ønsker å påvirke ham.
– Kristofer Hivju: Tom blir sett. Når man har det vanskelig, er det mange som sier at de forstår at det er tøft, og at det sikkert kommer til å gå bra. Men det er noe annet når noen faktisk ser deg, går inn i problemene dine og prøver å hjelpe deg. Når man er som et løvblad i vinden, slik Tom på mange måter er, kan det være tiltrekkende at noen sier: «Dette er riktig retning. Dit skal vi gå. Nå skal vi løse dette.»
– Per Lasson: Samtidig kan det være problematisk. Det er ofte slik det fungerer i grupper med en guru eller en sterk leder. Når guruen forsvinner, kan tilhengerne miste evnen til å reflektere selv. De tenker ikke selvstendig, men følger det mesteren har sagt.
Da mister man noe vesentlig. Det er også her Anker går for langt. Han nærmer seg en form for dogmatisk tenkning, og det er dette som gjør situasjonen både problematisk og morsom. Han mislykkes i forsøket på å hjelpe Tom fordi han forsøker å presse sin egen filosofi over på ham.
Er det mulig å begynne helt på nytt, eller tar vi alltid med oss fortiden?
– Kristofer Hivju: Jeg tror vi alltid tar med oss fortiden.
– Per Lasson: Men det betyr ikke at vi er dømt til å gjenta historien vår. Vi kan endre retning, selv om vi alltid må forholde oss til det vi har opplevd. Et møte med et annet menneske kan føre til at vi velger en helt annen vei i fremtiden. Noen kan påvirke oss på en måte som gjør at vi begynner å tenke annerledes og tar andre valg. Men vi gjør det alltid med utgangspunkt i vår egen historie. Vi må ofte akseptere fortiden og forholde oss til den.
– Kristofer Hivju: Hvis man tenker på fortellinger helt tilbake til antikken, som historien om Ødipus, handler de ofte om mennesker som går gjennom en forandring, enten de ønsker det eller ikke. Mennesker har alltid ønsket å forbedre livene sine, seg selv og relasjonene sine. Noen ganger lykkes vi, andre ganger ikke. Men viljen til å forbedre oss er grunnleggende.
En måte å komme seg ut av fortiden på er å forsøke å skape en ny fremtid. Hvis vi fortsetter å styre mot det samme målet, risikerer vi å gjenta de samme feilene og problemene igjen og igjen. Men hvis vi klarer å forandre seg, forbedre og utvikle oss, kan vi styre i en ny retning og på den måten løsne grepet fortiden har over oss.
Per, hvordan utvikler Tom seg i løpet av serien?
– Per Lasson: Tom har idealer han ønsker å leve opp til. Han vil for eksempel være en god pappa og en samlende familiefar. For å klare det må han lande i seg selv. Men det klarer han ikke alltid, og derfor havner han i vanskelige situasjoner. Han gir likevel ikke opp. Han fortsetter å lete etter løsninger. I forholdet til kona møter han også en person med en annen drivkraft. De ønsker kanskje det samme, men veien dit er forskjellig. Det skaper mange interessante konflikter. Jeg tror ikke nødvendigvis at Tom lærer av feilene sine i løpet av serien.
– Kristofer Hivju: Det er en forskjell mellom en heltefortelling og en komediedramafortelling. I en komedie trenger ikke karakterene å utvikle seg i positiv retning. Se for eksempel på «Seinfeld», der karakterene ikke nødvendigvis lærer noe gjennom de mange episodene. Det er viktig at de forblir konsekvente, fordi det er en del av det komiske premisset.
Hvis Tom plutselig finner full kontroll og retning i livet, og blir den gamle, velfungerende versjonen av seg selv, er serien på mange måter ferdig. Det finnes forandringer, men forandringene kan like gjerne være til det verre. Når Tom møter Anker, kan situasjonen faktisk bli verre, selv om Tom selv tror at han får hjelp. Det er nettopp dette som skaper komikken. I en heltefortelling gjør hovedpersonen gjerne noe riktig, tar et edelt valg og kjemper for det, uansett hva det koster. Tom er derimot en antihelt. Han gjør feil.
– Per Lasson: Det ligger en tragedie i det. Men tragedien er såpass stor at vi også kan le av den. Det handler om å finne en balanse mellom det tragiske og det komiske. Jo mer entusiastisk Ødipus blir i forsøket på å løse mysteriet, desto større blir fallet, fordi publikum vet noe han selv ikke vet.
Hvordan fant dere balansen mellom det alvorlige og det humoristiske?
– Kristofer Hivju: Hvis serien blir for komisk, faller den sammen. Hvis den blir for dramatisk, faller den også sammen. Det handler om å finne den riktige balansen. Det er Felix Herngrens mesterspesialitet. Han klarer å leke med alvoret og humoren på en måte som gjør at det oppstår noe troverdig.
– Per Lasson: Når noe skal være morsomt, kan man lete etter det tragiske i situasjonen. Og når noe skal være tragisk, kan man finne et element av optimisme. Det er kontrasten mellom disse ytterpunktene som skaper balansen. Man må heller aldri forsøke for hardt å være morsom, for da blir det ofte ikke morsomt.
Karakterene må ta seg selv på alvor. De må ikke signalisere at de forsøker å være morsomme. Hvis de gjør det, forsvinner mye av effekten. Skuespillerne må spille rollene som om situasjonene er virkelige, og karakterene må selv mene at det de gjør, er alvorlig. Da kan publikum le, selv om karakterene ikke ville forstått hvorfor.
Kristofer Hivju. Hva var det som gjorde at du tidligere var så opptatt av å hjelpe andre?
– Kristofer Hivju: Man kan ikke hjelpe andre hvis de ikke ønsker å bli hjulpet. Og noen ganger er den beste måten å hjelpe andre på å hjelpe seg selv først. Man må ta på seg sin egen gassmaske før man hjelper andre. Deretter kan man være et eksempel og si: «Jeg har prøvd dette. Vil du være med på reisen?»
Når det gjelder Anker, lever han i hvert fall slik han selv forkynner. Han har fått ting på plass i livet sitt og skapt et univers der han kan leve etter verdiene sine. Han gir kunstnere gratis opphold og et sted å bo på Mallorca. Han praktiserer altså filosofien sin i sitt eget liv. Hvis man skal forkynne en filosofi, må man også være villig til å leve etter den.
Sesong 2 av «Der solen alltid skinner» har premiere 16.november på SkyShowtime.
Sjekk ut hele intervjuet her:
Les også: Kristofer Hivju er klar for svenske «Der solen alltid skinner» – lover en enda galnere sesong