Den første sesongen av «LIS» ble blant annet hyllet for sin realistiske skildring av hverdagen i det norske helsevesenet, og rundt 1 million nordmenn endte opp med å se førstesesongen.
Det er ingen grunn til å tro at færre vil se fortsettelsen på Petra, Joakim, Samuel og Kissys arbeidshverdag. Og nettopp de to siste er karakterer vi nå blir litt mer kjent med, selv om tiden man tilbringer med folkene i denne serien varierer veldig, og preges av tidvis korte, og enkle perioder.
Sesong 2 fortsetter å gripe, ja tidvis såpass sterkt at det kan være vanskelig å sluke flere episoder i et jafs.
Fremdeles sterk kost
Til det er nemlig «LIS» en hakket for sterk serie. I hvert fall for undertegnede. Det er noe med at virkeligheten, med smerte, følelser og livets gang kommer så nært og skildres så realistisk at man tidvis sitter litt mørbanket tilbake.
Etter de heftige hendelsene i forrige sesong, blir det heller ikke noe mindre dramatisk denne gang. Nå skal vi innom alt i fra mindre forgiftninger, selvmord, spiseforstyrrelser og større ulykker, til alvorlige kreftdiagnoser og en dramatisk fødsel hvor noen blir ufrivillig fødselslege.
Og det er her serien igjen imponerer – i bredden, mangfoldet og måten den baker inn alt i fra store til små hendelser, for slik å variere skildringene rundt hva dette yrket og hverdagen kan romme av enorme kontraster og enkelthendelser.
Ikke noe ren feelgood-serie
På den annen side – «LIS» som serie er ikke noe overhengende feelgood-opplevelse, selv om det selvsagt er fine og nydelige små øyeblikk innimellom. Men det tunge alvoret er noe som gjør serien mektig og mye, selv om den også gir oss mye tilbake i form av latter, tårer, erkjennelser og mangfold.
Man har stadig vekk problemer med å skjønne at folk makter å jobbe under press, økonomiske nedskjæringer, private utfordringer og følelsemessige berg og dal-baner slik som her. Sesong 2 tar da også igjen opp mye av utfordringene i disse yrkene – økonomi, prioritering, justeringer og endeløst press overfor de ansatte med rapportskrivinger, evalueringer, nedskjæringer og overarbeid.
Balansen mellom personlig involvering og profesjonalitet på jobben er også noe sesongen skildrer på utmerket vis. Her får Petra, Joakim og andre utfordringer i fleisen som gjør det ytterligere vanskelig å skulle skille jobb fra privatlivet, noe som kan bikke begge veier, alt etter hvordan personene takler det.
En serie som gir og tar
Mange ser tv-serier for å få en virkelighetsflukt. «LIS» er dog en serie som gjør det motsatte med oss – den drar deg brutalt inn i virkeligheten. Den viser livet slik det er, og ikke slik man skulle ønske at det var. Denne byrden bærer produksjonen eminent og troverdig på sine skuldre, og legger lite imellom når livets mange vanskeligheter skal skildres.
På en og samme gang blir dette også seriens gode og mer krevende sider, hvor man altså ikke nødvendigvis orker så mange episoder i slengen.
Likevel føler man at den gir oss så mye tilbake i vår investering. Den gjør oss aldri likegyldig. Man kjeder seg sjeldent. Og det er flust med relaterbare ting som hender her.
Legenes tunge arbeidshverdag veies videre opp av at noen sier de små, riktig ordene som redder den bedritne dagen deres. Kollegaer kommer støttende til og backer dem opp. Eller en pasient med dårlige prognoser kvikner likevel til.
Mot slutten blir kanskje «LIS 2» litt vel dyster, traurig og tung, men lander fint mot slutten. Nå blir legene fordelt og utplassert på videre spesialisering rundt omkring i landet, og fremtiden deres står åpen.
Som seeropplevelse er «LIS 2» en ærlig, uredd og mektig serie som tidvis slår hardt og brutalt, men som man aldri angrer på at man vier tiden sin til.
Sesong 2 av «LIS» premierer på NRK lørdag 26. september og består av 8 episoder.