Det har vært snakket mye om stjernemøtet mellom nobelprisvinner Jon Fosse og regissør Erik Poppes samarbeid «Kjærast» det siste året. Nå er filmen endelig tilgjengelig for oss alle, med kinopremiere 18.september over hele landet.
MovieZine har fått snakket med Poppe («Utøya 22.juli», «Quisling») rundt prosessen og opplevelsen med prosjektet.
Du har ventet i 25–30 år på å lage denne filmen. Hva er det som gjorde at du aldri klarte å slippe manuset?
Jeg hadde et lite fortrinn i forhold til de andre som leste manus den gangen. De leste noe de ikke skjønte. De så ikke en film i det. Mitt fortrinn var at jeg hadde lest mye av Jon Fosses litteratur.
Da jeg leste ble jeg veldig glad i det og så at her skjulte det seg en perle. En virkelig perle. Men jeg kunne ikke gå løs på det der og da, fordi jeg hadde forpliktet meg til andre prosjekter.
Det var flere som ville gå i gang med det. Blant annet Trygve Hagen, som både Jon og jeg kjenner godt. Vi tre hang mye sammen. Jeg håpet at Trygve skulle få det til. Men norsk film klarte ikke å finansiere det med ham. Og da ble det liggende. Så ble det etter hvert ventende på meg.
Hva så du i Fosses manus i 1997 som du fortsatt ser i dag?
Det er et veldig godt spørsmål. Det jeg opplevde i manuset, var at det hadde en veldig ukonvensjonell, litt rar konstruksjon. Det var et manuskript som ropte ut til meg at her måtte jeg fylle inn.
Dialogen er jo ikke veldig voldsom. Man prater jo ikke for mye i filmen, men det så jeg som en utfordring jeg gjerne ville løse.
Hvor lett var det å få skuespillerne med på stillheten i «Kjærast»?
Det er ikke lett og krever at vi må sette oss ned og bruke veldig mye tid i prøvene. Det er noe jeg gjør i alle filmene mine. Jeg er veldig glad i å tenke visualitet. Det skal publikum få i gave når de går inn i en kino. Visualitet i form av bilder og i lyd.
Noe annet jeg har blitt veldig glad i, er å jobbe med skuespillere. For hvis skuespillere leverer, er det vanskelig å ikke bli grepet av det du sitter og ser. Derfor har jeg alltid jobbet mye med skuespillere.
Jeg har til og med jobbet litt med teater, bare for å holde skuespillerarbeidet mitt varmt. Så jeg må bruke mye tid med dem på forhånd.
Da vi gjorde Kjærast, var det lett, fordi vi var såpass godt forberedt. Jeg kunne bare jobbe med enkle stikk og regi, og så kunne jeg se hvordan de undersøkte ulike muligheter.
Hva var det vanskeligste med å gjøre Fosse til film uten å gjøre filmen for forklarende?
Flertallet av filmer som gjøres i dag, er egentlig på en måte overforklart. Det vil si at de lages med tanke på at man er redd for at publikum ikke skal skjønne.
Det vi ikke er gode nok til, er å forstå hvor veldig utdannet publikum har blitt. Hvor gode de er til å lese film og serier. De ligger egentlig foran oss.
Det har jeg hatt i bakhodet når jeg har forsøkt å fortelle historiene mine, og i denne filmen spesielt. Prøve, tørre og gjøre det litt annerledes og undersøke hvordan det kan bli sånn at publikum må lete litt mer. Det synes jeg er fint.
Er det egentlig en kjærlighetshistorie, eller er det en historie om hvor vanskelig det er å være nær et menneske?
Nei, det er jo først og fremst en kjærlighetshistorie. Det sier jo Jon selv: Dette er en kjærlighetshistorie.
Det er noe med at kjærligheten ikke bare er noe du opplever og får. Kjærligheten blir gjennom et helt liv utfordret. Det er vel få som ikke har fått oppleve det.
Kjærast er en rå kjærlighetshistorie, som veldig mye av det Jon skriver. Det synes jeg for meg var et premiss at det skulle være en kjærlighetshistorie.
Hvordan fant du skuespillerne?
En stor del av arbeidet mitt er å holde meg orientert om hvem som finnes der ute. Jeg reiser både vår og høst rundt og ser skuespillere i arbeid på teatrene. Det er nesten som jeg lærer mer av å se hvem som er gode nå, og hvordan det plutselig blomstrer noen. Jeg har i de fleste filmene forsøkt å finne ukjente skuespillere for publikum.
De som har debutert i filmene mine er blant andre Pål Sverre Hagen, Jan Gunnar Røise, Trond Espen Seim og Aksel Hennie. Jeg har forsøkt å hente inn mange og dette prosjektet er også et uttrykk for det. Jeg er helt overbevist om at disse to skuespillerne kommer til å være med i flere filmer i årene som kommer.
Tror du Kristi-Helene Giæver Engeberg og Leo Magnus de la Nuez har et stort potensial?
Ja, enormt. De er kloke, de er gode, og de spiller godt. Du liker å se dem på lerretet. For meg er de stjerner.
Potensial har også denne gutten, Audun, på syv år. Han har et naturtalent som jeg nesten ikke har sett hos en barneskuespiller før.
Poenget med dette prosjektet er også det å klare å endre det bildet folk har av Jon Fosse. Folk tror han er for smal, sær og vanskelig tilgjengelig. Det er egentlig den største misforståelsen. Han skriver veldig enkle historier som er lette å la seg forføre av. Det har vært viktig for meg å prøve å få interessen for Jon.
Hva i Asle og Gerd traff deg personlig?
Da må vi nesten inn i det private. Jeg har snakket litt om det, men ikke så veldig mye. Jeg er på en måte gutten i filmen som har vokst opp med en mor og far. Der var det riktignok moren min som reiste. Da satt jeg igjen med faren min.
Det som berører meg ved dette, er to mennesker som på en måte bare ikke helt er skapt for hverandre likevel. Lengselen etter kjærlighet, og lengselen etter noe man går og bærer på. Man ser for seg hva kjærligheten kan være.
Hva har kjærlighet betydd for deg?
Kjærligheten betyr alt for meg. Enten man er truffet av den, har den eller ikke. Det ligger en slags lengsel etter kjærligheten i oss alle.
Vi sitter her i en by (Oslo) nå, og vi vet at et stort flertall av de som bor i denne byen bor alene. Det er veldig mange som lengter etter kjærligheten, men det er også de som kan leve et liv uten. Har man først opplevd den, så vet man jo hva det er.
Hvorfor måtte historien fortelles på Vestlandet?
Fordi dette mytiske Vestlandet, som dukker opp i Jons tekster, er noe av det mest visuelle jeg vet om på denne jord. Endelig kunne jeg dra til disse områdene og få lov til å bruke dem i en film.
Landskapet er en stor del av denne filmen. Menneskene er plassert her og de bor her. Vi preges av det. Det at jeg heller ikke ville filme i mai og juni, hvor det er blomstring i Hardanger, men valgte å filme i oktober og november, var viktig for meg. Været spiller en stor rolle.
Du har filmet litt i Sverige også?
Ja, kveld og natt. Skipet lå i Sverige.
Jon Fosse har et veldig musikalsk språk. Hvordan oversatte du den rytmen til film?
Jon er veldig sterk i smak og rytmeforståelse. For meg var det veldig lett. Jeg behøvde ikke å tenke Jon. Jeg kunne bare tenke meg selv, også i valg av stil og musikk.
En ting er rytmen i filmen. Jeg valgte også å jobbe med en helt vanvittig talentfull ung komponist som heter Roy Westad, som har laget musikken. Å få den litt sånn skakke, vakre musikken spilt på ustemte instrumenter, som på en måte reflekterer disse ustemte menneskene. Det var et mål.
Jeg synes musikken har blitt oppsiktsvekkende bra. Vi har fått mange meldinger om den og musikken ble sluppet på Spotify 17. september.
Hva synes du om mottakelsen filmen har fått?
Vi fikk oppslag i Danmarks største avis Politiken 17. september med hele forsiden. Det er en stor sak hvor det står at den som tar seg tid, den som er tålmodig nok, får gull.
Skal «Kjærast» lanseres i hele Norden?
Ja, ikke bare hele Norden. Den har fått forespørsler i nesten alle territorier, både i Asia, Europa og USA. Det har noe med hvor stor Jon er å gjøre. Jeg har også gradvis fått et fint, fast publikum i Frankrike, Italia, Spania, England, Tyskland og Japan.
Det er dette publikumet som også vil se den neste filmen jeg har laget. «Kjærast» skal begynne å reise. Den slippes først i London i oktober.
Blir den dubbet, eller er det teksting?
I markedene hvor den dubbes, dubbes den nok. Jons oversettere og hans folk er med på å hjelpe til, slik at vi får en så fin oversettelse som mulig. Stort sett blir det teksting overalt.
Det er morsomt å tenke på da man var i Kina og så på hvordan «Utøya» og «Kongens nei» skulle ut på kino der. Da er det tre språk med små titler, mandarin blant annet. Det er jo helt vilt og så hører du det norske. Det er veldig gøy.
Hva synes du var det artigste med å lage filmen?
Det var på en måte også en slags nervøsitet. Til tross for at Jon har blitt en venn av meg, så handler det til syvende og sist om hvorvidt jeg kunne svare på våre ønsker om hva denne filmen kunne være.
Det er gøy også å kjenne på hvor vanskelig dette er og så er det gøy når du sitter der til slutt. Det er alltid gøy hvis du klarer å lande en film, og publikum ser den, og du ser i øynene deres. Du får reaksjoner og spørsmål etterpå at du har berørt noe.
Var du nervøs da du skulle vise den til Jon for første gang?
Ja, det var jeg. Nå siterte flere meg på at jeg ikke var til stede. Det er helt feil. Jeg var til stede på visningen. Det var tre mennesker i det rommet.
Det var meg, Jon, Hildegunn Riise, som jeg hadde som regiassistent og som gikk en klasse over Jon på ungdomsskolen.
Jon har jo blitt så utrolig glad i filmen. Han har sagt klart og tydelig at han egentlig ikke er glad i film. Han har sett en del, men det er bare én film han har likt. Men nå liker han jo to. Det er jo fint at «Kjærast» er en av dem.
«Kjærast» har norsk kinopremiere denne helgen, fredag 18.september. Les gjerne vår anmeldelse her. Se også opp for MovieZines intervju med hovedrolleinnehaverne som kommer denne helgen!
Les også: «Kjærast» åpner årets norske filmfestival – storfilmer kan vinne Amanda-prisen
Les også: Erik Poppes «Kjærast» starter årets filmfestival – blir åpningsfilm i Haugesund