I dagslys er de skinnende popstjerner, i mørket blir de hensynsløse demonjegere.
Men først et tilbakeblikk. I generasjoner har tre syngende jenter blitt nøye utvalgt til å bruke stemmene sine til å beskytte barrieren rundt Honmoon-området . Trusselen kommer fra sjelssugende demoner som terroriserer under demonkongen Gwi-Mas styre. I «K-Pop: The Demon Slayers» er Rumi, Mira og Zoey våre moderne demondrepere. Men sammen danner de også den hyperpopulære jentegruppen Huntrix. Trioen selger lett ut arenaer, og alt ser bra ut – helt til lederen Rumi mister stemmen. Det viser seg også at demoner bokstavelig talt lurer rundt hjørnet.
Sekterisk idoldyrkelse tatt til det ekstreme
For på gaten finner vi et vakkert syngende atomvåpen – et uimotståelig boyband. Anført av den komplekse Jinu, utgir demonene i Saja Boys seg for å være fem talentfulle gutter med ulike personligheter og «magemuskler i dagevis». Hele pakken er nøye utformet (akkurat som markedsføringen bak enkelte idoler) med ambisjon om å sette klørne i så mange sjeler som mulig.
Våre tre Huntrix-jenter må nå stå sammen for å forhindre den nye gruppens totale dominans, både på musikkhitlistene og i Honmoon. Samtidig sliter Rumi med hemmeligheten og skammen over å ha avslørt at hun faktisk er en halvdemon. Og kan Huntrix motstå fortryllelsen fra Saja Boys?
Animasjonsmagi i hvert eneste bilde i filmen
I kjølvannet av den koreanske bølgen som har ført til globale suksesser som den klassekritiske «Parasite» og den blodige «Squid Game», er det selvsagt også rom for å henvende seg til et yngre publikum. Genialt nok er fenomenet K-pop, den publikumsvennlige musikksjangeren, satt sammen med blendende vakker animasjon. Dette kombineres med et spennende innblikk i moderne, men også historisk koreansk kultur. Forestill deg et kjærlighetsbarn mellom kul animasjon i stil med «Across the Spider-Verse» og en mørkere versjon av «Charlie’s Angels». Et sted der inne finner du også demonjegerne våre.
Det som lett kunne ha blitt en ganske banal film om et overfladisk tema, er vår film mye smartere enn som så. I stedet er den fylt med latter, kjærlighet og velger heller å gjøre narr av en bransje som av og til ser ut til å ha en pinne stukket et sted. Som et ekstra lag tar «K-Pop: The Demon Hunters» rett og slett ikke seg selv særlig alvorlig. Alt i alt balanserer den latter, alvor, søsterskap og snikende romantikk i en fargerik popeksplosjon.
Prøv å sitte stille selv – det svinger hardt
Men om vi ser bort fra handlingen, animasjonen og karakterene, er det én hovedrolle til. Jeg snakker selvfølgelig om musikken. I likhet med «ekte» K-pop er den så velskrevet at den hardnakket fester seg i hjernen din.
Filmen vår ser selvfølgelig ironien i dette, spesielt i form av den bevisst cheesy Soda Pop som verken karakterene våre eller jeg kan sitte stille til. Låten Takedown (innspilt av den virkelige jentegruppen TWICE) er tøff i ekte Blackpink-ånd, og favorittlåten Golden går ofte i loop i hodetelefonene mine.
Min eneste innvending mot «K-Pop: The Demon Hunters» er at alt går litt for fort. Det er nok fordi den er rettet mot en generasjon som ikke er så god på tålmodighet. Hvis jeg hadde fått velge, ville vi ha gravd dypere i karakterenes bakgrunn, men kanskje er tanken å spare det til eventuelle oppfølgere.
Er du ikke k-pop-fan, tenåringsjente eller anime-entusiast? Selv den litt uinteresserte vil bli overbevist av energien og hjertet vi møter i «K-Pop: Demon Hunters». Kanskje til og med det fine budskapet vil berøre deg dypt – hvis ikke, er det nok av musikk som garantert vil få deg til å grave deg ned.
