Akkurat da du trodde det var trygt å slå på en strømmetjeneste igjen… Bare noen måneder etter at Tommy Wirkolas raskt glemte «Thrash» dukket opp på Netflix, kommer nå en ny haifilm, tilfeldigvis av en annen nordisk regissør, Renny Harlin.
Harlin er neppe noen nybegynner, verken i sjangeren eller når det gjelder de skarptannede vannmonstrene. Han regisserte tross alt «Deep Blue Sea» fra 1999, en av få haifilmer som i det minste underholdningsmessig har kommet i nærheten av Spielbergs klassiker.
Et svakt bidrag til sjangeren
Dette er imidlertid et betydelig svakere bidrag og dessverre enda en påminnelse om at filmskaperen bak «Cliffhanger» og «Long Kiss Goodnight» har mistet bittet (unnskyld ordspillet). Det er synd, for her begynner det faktisk skikkelig spennende.
Etter at pilotene Aaron Eckhart og Ben Kingsley henholdsvis har sørget over et sykt barn og sunget karaoke for lengtende damer, starter en flytur fra Los Angeles til Shanghai. Snart utløser imidlertid en powerbank en eksplosjon på flyet, som nødlander i havet.
De første 20 minuttene skildrer i beste «Final Destination»-stil hvordan katastrofen gradvis utvikler seg om bord på flyet og panikken som sprer seg blant passasjerene, hvorav mange går en påfallende brutal og grusom skjebne i møte. Hvis bare filmens intensitet kunne holde seg på det nivået.
For ikke lenge etter at de overlevende begynner å plaske rundt og gruble på hvordan de skal reddes, begynner de velkjente haiene å omringe dem og sluke offer etter offer. Velkommen, kjære folk, til enda en meningsløs haifilm.
Altfor alvorlig
Mens Harlin hadde det gøy i «Deep Blue Sea», er alt her altfor alvorlig. Allerede i begynnelsen advarer Fernando Velázquez («Barnhjemmet», «Crimson Peak») med bombastisk, melankolsk musikk om at vi skal ta filmen – og ikke minst Eckharts triste familiesituasjon – på det blodigste alvor.
Eckhart er dessuten en vandrende stereotyp av en hovedperson. Du kan spille en drikkelek hver gang replikkene hans består av parodiske klisjeer, fra de velvalgte visdomsordene til en liten jente til den dramatiske overlevelsestalen, hentet rett ut av en Michael Bay-film.
Det er som om man ikke engang prøver å være kreativ. Handlingen er nesten identisk med den like lett glemte «No Way Up» (2024), mens Harlin i én scene stjeler direkte fra både sin 90-tallsfilm og «Haisommer 2».
Repetitive haiangrep
Haiangrepene er av den repeterende standardtypen. Ofrene prøver å klatre opp på, eller befinner seg allerede på, en flåte før de blir dratt ned og blir et mellommåltid. De andre skriker og gråter av redsel, inkludert to barn som åpenbart bare eksisterer i filmen for å manipulere følelsene våre.
Blant karakterene er det for øvrig nesten umulig å bry seg om noen. Spesielt de mannlige virker som om de har fått en overdose testosteron og skal leke dumdristige helter så snart de får sjansen. To av dem slåss til og med på en oppblåsbar flåte!
Det er muligens ikke skuespillernes feil. Det er en luksus å se Kingsley i denne typen søppel, selv om han utvilsomt er der for en rask lønnsslipp. Angus Sampson («Insidious», «Mad Max») er underholdende som en kjederøykende drittsekk, mens den svensk-australske Kelly Gale («Harry Hole») ikke har mye å gjøre.
Hvis man skal være snill, er den ikke helt så elendig som mange av Harlins’ nyeste verk, inkludert hans siste «The Strangers»-trilogi. Men det mest bemerkelsesverdige er likevel at denne filmen ble skrevet av fire (!) manusforfattere og produsert av Kiss-ikonet Gene Simmons. Havet er dypt, det skal sies.
Korte fakta: «Deep Water»
Regi: Renny Harlin
Skuespillere: Aaron Eckhart, Ben Kingsley, Molly Belle Wright, Angus Sampson, Lucy Barrett, Kelly Gale
Sjanger: Action, skrekk, thriller
Spilletid: 106 minutter
Digital premiere: 27. august
MovieZines karakter: 2/5