Det er mulig «The End of Oak Street» vil bli møtt med smått himlende øyne av publikum fremover. «Nok en dinosaur-film?». «Enda en CGI-tung tullefilm?». Men tro meg – selv i mylderet av liknende og halvdårlige CGI-filmer fra Hollywood denne sommeren, er dette en film du faktisk vil ha!
I regi av David Robert Mitchell («It Follows») ender altså Anne Hathaway og Ewan McGregor med å springe rundt som noen galninger i nabolaget, med fullt av dinosaurer etter seg. Hva skjer?!
Fra drama, til vill komedie og spenning
Hva akkurat dette skyldes skal ikke røpes her, men la oss nevne at kategorien er ‘drama-sci-fi-thriller-komedie’, og du skjønner kanskje at her kan hva som helst skje, noe det også gjør.
I et fredelig og tilsynelatende superidyllisk amerikansk nabolag, følger vi familien Platt i tykt og tynt. De sliter med sitt som familie. Ekteskapet skranter, ungene blir mobbet, og fremtidsutsiktene synes heller grå og diffuse for alle fire.
Når det en natt plutselig inntreffer en kosmisk hendelse, blir imidlertid den rolige Oak Street transportert til et ukjent sted. Kaos oppstår selvsagt, og familien Platt innser at de for å overleve må stå sammen som familie og finne sine styrker.
Høres sikkert fremdeles rart ut dette, jeg ser den, men igjen – historien og narrativet både utvikler seg sakte, grundig og etter hvert så morsomt at det hele blir en fryd som underholdning.
Tull og tøys, med hjerte
Mye av årsaken ligger i både manuset, den ville historien og at man tar seg tid til å bygge opp denne familien. Karakterene vokser på oss, de rører oss, og man trykker dem til sitt bryst lenge før det virkelig skjer noe særlig rart.
Sånn sett synes «The End of Oak Street» å ha skjønt noe mange liknende tullball-filmer ikke har – at man må skape sympatiske karakterer som berører, hvis ikke faller filmen for øvrig fort i bakken.
Fjorårets «Death of a Unicorn», en liknende tullefilm, forsøkte seg også på noe av det samme, nemlig å blande fantasy og sci-fi elementer inn i et familiedrama, men hvor kombinasjonen rett og slett ikke slo gnister.
The Platts er ikke glossy, overflatiske og lite sjarmerende – de føles menneskelige, mye takket være måten regissør Mitchell, som også har gjort manus, transformerer mennesker igjennom lerretet, og ikke bare stive Hollywood-sjablonger.
Treffer på det meste
Her er det mye som kan minne om en Steven Spielberg-liknende hyllest til 80-tallet, som i «E.T.» eller «Poltergeist», og hvor barna står vel så mye i sentrum som de voksne. Mye kan også minne om nyere univers som «Stranger Things» og «The Boroughs». Nå er da også J.J.Abrams med som produsent, noe som får oss til å se likhetene til hans alt i fra «Fringe», via «Lost», til «Super 8» og «Cloverfield».
Det er rett og slett et utrolig underholdende samfunn som tegnes opp i dette nabolaget, både før og etter den store forandringen. Legg også til en herlig sjarmerende selvironisk humor som letter stemningen enda mer, ja så blir det mye fryd og gammen underveis her.
Når ble du skikkelig skremt av dinosaurer på film sist? Her orkestreres enkeltscener så bra at selv voksne menn kjenner det pirrer i kroppen av spenning. Og når var det sist du så en CGI-tung film som faktisk så skikkelig bra ut? «The End of Oak Street» ser nemlig også skikkelig gjennomført ut, uten kleine og dårlige spesialeffekter, noe som fort ville ha skjemmet hele dette utrolige scenariet.
Vanligvis får man, i hvert fall som voksen, en klar ironisk distanse til en slik type film, men her levde jeg meg skikkelig inn i galskapen. Denne er en oppriktig sjarmerende 80-talls-hyllest som oppleves emosjonell på ekte, uforutsigbart underholdende, med uventede og vågale twister underveis. Denne vil du se, og det absolutt på kino!
Korte fakta om ”The End of Oak Street”
- Regi: David Robert Mitchell
- Skuespillere: Anne Hathaway, Ewan McGregor, Maisy Stella, Christian Convery
- Genre: Fantasy / sci-fi / eventyr / familiefilm
- Spilletid: 99 minutter
- Norsk kinopremiere: 14 august 2026
- MovieZines karakter: 4 av 5