Etter suksesser som «Harry Hole» og danske «Kastanjemannen» er det ikke rart at svenskene også følger etter. Eller det vil si… Netflix følger også opp med denne svenske «Blodoffer», skrevet og regissert av George Kay. Han er mannen bak suksesser som «Lupin» og «Hijack».
På regi er danske Kristoffer Nyholm som også har regissert episoder på den danske krimsukssesen «Forbrytelsen», samt amerikanske «Taboo». Men, klarer disse å igjen treffe blink med «Blodoffer»?
En miniutgave av «Harry Hole»
Jeg vil si både-og. «Blodoffer» skiller seg godt ut fra mengden beslektede krimserier, selv om den også har mange likheter med genren. Den er ikke like storslått og voldsom som vinterens Hole-produksjon, men som i den norske Oslo-krimmen følger vi også i Stockholm en morder som dreper på sjokkerende vis.
Det er lyse sommernetter i den svenske hovedstaden, men i natten kommer det inn en fæl nødsamtale av noen som blir angrepet av en ukjent gjerningsmann. Når politiet så rykker ut til adressen, ender det med at politiet selv blir drept. Hvem er det som dreper samfunnets viktigste beskyttere i politiet selv?
Etterforskeren Thomas Berg blir satt på saken, sammen med sitt team av kolleger. Når noen angriper hans egne, blir saken fort langt mer emosjonell og tilstrammet enn mange andre drapssaker.
Samtidig forsøker han å få med sin far, den tidligere, men nå suspenderte Alfred Berg, med på å hjelpe til. Forholdet mellom de to er mildt sagt anstrengt, samtidig som de ikke klarer å holde seg helt borte i fra hverandre likevel.
I rollen som Thomas står norske Jakob Oftebro, for anledningen avleverende flytende svensk til imponerende stilkarakter. Han har da også spilt svenske før, nemlig i seriene «Agent Hamilton» og «Stenbeck».
Mot ham spiller Peter Andersson pappa Alfred, en mann mange nok vil kjenne igjen fra annen svensk krim, nemlig «Millennium»-trilogien.
Kort og effektiv
Det kompliserte far og sønn-forholdet oppleves både interessant og egentlig litt etterlengtet innenfor genren. Dette er et skikkelig maskulint guttaforhold, hvor krangling, uenigheter og vonde minner, blandes med litt humor og kleine tilnærminger, slik bare menn gjør det, spesielt på film og tv.
Jeg synes man har truffet ganske bra på mye innen dette far og sønn-forholdet, samtidig som det ikke alltid føles like troverdig, ei heller veldig sjarmerende. Spesielt far Alfred er og forblir en liten manneklisjé innen genren som sta, egen, ufølsom og steinhard. Et alkoholproblem har han (selvsagt) også.
På den annen side – hvem kan klandre ham, når man har en slik voldsom jobb? Det er altså politiet selv som er den egentlige hovedpersonen i denne historien. Miljøet, kulturen, samarbeidet og synergien innad i rekkene er det bankende hjertet i «Blodoffer» og som altså gjør at historien føles litt “ny”, all den tid politiserier sjeldent går veldig dypt inn i egne rekker.
Som produksjon er dette en langt mindre, mildere, roligere og ikke minst kortere serie enn «Harry Hole». Med kun 5 takknemlige episoder, unngår den å føles langtekkelig, samtidig som narrativet og historiens utvikling byr på både overraskelser og vendinger underveis.
Serien har en litt annerledes struktur og utvikling, noe som tilfører effektivitet og uforutsette hendelser.
Ikke uten svakheter
På den annen side er det også plotsvakheter her som irriterer en del. Uten å røpe hva dette innebærer, kan man i det minste slå fast at man i virkeligheten trolig hadde funnet frem til visse ting fortere enn hva som er tilfellet i «Blodoffer».
Skildringen av en homofil politibetjent og hans privatliv bakes for øvrig også inn, men uten at dette føles særlig mer relevant enn som krydder for å virke moderne og politisk korrekt. Samtidig føles jo ironisk nok forholdet mellom far-sønn Berg alt annet enn moderne og fint, nei rett og slett ganske så gammeldags macho.
Det er også litt rart at man bruker norske Oftebro i sentrum, selv om han er aldri så god til å snakke troverdig svensk. Kanskje Netflix skyldte Sverige noe etter å ha satt svenske Joel Kinnaman inn i norske «Harry Hole»?
«Blodsbånd» har i det hele tatt mye bra ved seg, både tematisk og som en kort og effektiv produksjon. Angrepene på politiet tilfører handlingen en ekstra nerve og creepyness, samtidig som Jakob Oftebro får vist at han takler et godt spekter av skuespill. Serien er derfor absolutt å anbefale, selv om den heller ikke pløyer nye krimmarker.