«Spider-Man: Brand New Day» har nettopp hatt premiere, og suksessen har vært like stor som umiddelbar. Allerede på premieredagen strømmet norske kinogjengere til kinoene i rekordstore mengder.
Men som kjent er mye penger ikke nødvendigvis synonymt med høy kvalitet. Betyr det at Tom Hollands siste eventyr som Spider-Man er hans beste, eller er det en av de tre første filmene som kommer til å gå seirende ut av den kampen?
Det riktige svaret kommer her.
4. Spider-Man: Far From Home
Dårligst betyr ikke nødvendigvis dårlig, og «Far From Home» har mye som taler til sin fordel. Jake Gyllenhaal er en fantastisk skurk, og scenen som avslører sannheten om Mysterio føles virkelig overraskende, selv for meg som gammel fan. Jeg elsker forholdet mellom Peter og MJ og hvordan det utvikler seg her.
Men den er for lang, og selv om det er mange underholdende scener i Europa, er det også en hel del unødvendige. Det er ikke så interessant med en klasseovergang. Men fremfor alt foretrekker jeg at Spider-Man er i New York City. Å føre ham langt bort fra byen allerede i den andre filmen synes jeg var en feil.
3. Spider-Man: Homecoming
Jeg elsker «Homecoming». Det er en herlig film som gjør en god jobb med å etablere karakteren og hans plass i sine egne filmer. Michael Keatons Vulture er en av de bedre skurkene i hele filmserien og knytter seg smart sammen med resten av MCU. Birollene og relasjonene til dem fungerer virkelig bra helt fra starten av.
Det plager meg imidlertid at Spider-Man ikke får være seg selv. Iron Man og hans mentorrolle tar for mye plass, og selv om Tom Holland er virkelig god som både Peter Parker og Spider-Man, føles ikke «Homecoming» helt og holdent som en «Spider-Man»-film. MCU, ja, men «Spider-Man» er mer tvilsomt.
2. Spider-Man: No Way Home
Det var omtrent her at Spider-Man i MCU for første gang virkelig føltes som Spider-Man for meg. Vi befinner oss i New York, det er hans verden, og vi får det som mer eller mindre føles som en opprinnelseshistorie for MCU-versjonen av karakteren.
Det er selvfølgelig en nostalgifest uten sidestykke med karakterer og skuespillere fra Sam Raimis og Mark Webbs «Spider-Man»-filmer, men det gjøres ikke bare for sakens skyld, men for å drive en god historie fremover. For å utvikle karakterene.
På den annen side er det fortsatt en nostalgifest, noe jeg har litt vanskelig for. Det er også en veldig stor film som spenner vidt. Jeg elsker «No Way Home» og kunne lett ha satt den på førsteplass, men igjen foretrekker jeg min Spider-Man nærmere gaten. I mindre eventyr.
1. Spider-Man: Brand New Day
Ok, dette er min Spider-Man. Peter Parker er ikke lenger en high school-gutt, men en voksen mann med problemer. For første gang føles New York City som en levende by, som en egen karakter. Slik det skal være. Actionscenene er trolig de flotteste hittil. Jeg elsker Peters samspill med den nye karakteren Jean DeWolff.
Her er det også mange øyeblikk som virkelig går rett inn i hjertet.
Er den perfekt? Nei, men mine innvendinger her dreier seg mest om et par potensielle hull i handlingen som jeg gjerne hadde sett forklart. Jeg ville se mer av Peters privatliv, samt Spider-Mans kamper mot småskurkene.
I det store og hele er dette likevel små innvendinger. For i det store og hele er «Brand New Day» en flott og effektiv actionfilm, som har en utmerket balanse mellom de store kampscenene og de små, private øyeblikkene. Dette er «Spider-Man» slik jeg vil ha ham.
«Spider-Man: Brand New Day» vises nå på norske kinoer. Les vår anmeldelse her.
Sjekk ut traileren til «Spider-Man: Brand New Day» her:
Les også: Tom Holland om «Spider-Man: Brand New Day»: Det mørkeste kapittelet i Peter Parkers liv
Les også: MovieZine møter Tom Holland: «Jeg elsket hvert sekund av å jobbe med Nolan»