Dinosaurbrøl rawwwr rawwwr. Det høres kanskje barnslig ut, men det er det jeg forventer når jeg ser en Jurassic World-film. Jeg har gitt opp dypt emosjonelle temaer eller genuint skremmende fortellinger. Forventningene mine er lave, og som den dinosaurelskeren jeg er, nyter jeg bare å se dem på det store lerretet. Så hva synes jeg om «Jurassic World: Rebirth»? Den har tross alt dinosaurer. Spørsmålet er om det er nok denne gangen.
Hva er det egentlig som skjer?
Jeg bor nå i Los Angeles og bestemte meg for å gå på AMCs (i utgangspunktet deres versjon av Film City) såkalte «Screen Unseen», der man kan se en tilfeldig film uten å vite hva det er. Fordelen er at filmen ikke har hatt premiere ennå. Og i går var det den siste i Jurassic Park-universet. Min og publikums reaksjon var positiv, og det fortsatte den å være gjennom hele filmen. Det ble en del latter, selv om jeg gjerne skulle hatt et mer nervepirrende plot.
«Jurassic World: Rebirth» utspiller seg fem år etter den forrige filmen «Jurassic World: Dominion», da de fleste dinosaurene har dødd ut fordi de ikke kan leve i jordens klima. De lever imidlertid fortsatt i bestemte områder rundt ekvator. Zora Bennet (Scarlett Johansson) – en militær agent – blir hyret av et farmasøytisk selskap som tror at dinosaur-DNA kan redde mennesker fra hjerteproblemer. Sammen med en paleontolog og Zoras venn Duncan drar de ut for å fange de tre største skapningene – en fra havet, en fra landjorden og en fra himmelen. Underveis redder de en familie som er på ferie. Men på øya de lander på, finnes det flere muterte dinosaurer..
Flott musikk og solide skuespillerprestasjoner
For å begynne med det positive, må musikken av Alexandre Desplat nevnes. Selv om John Williams’ Jurassic Park-motiv er overbrukt som alltid (Dominion, jeg ser på deg), er Desplats tilføyelser merkbare. I det store og hele prøver ikke «Rebirth» å hentyde for mye til tidligere filmer, noe som er til dens fordel. Historien er ikke fylt til randen med fanservice, selv om det for eksempel finnes en kort scene med en Dilophosaurus. Det er også, som alltid, en T-Rex-scene, denne gangen når familien prøver å flykte fra den i en gummibåt. En interessant detalj er at denne scenen finnes i Michael Crichtons Jurassic Park-roman fra 1990.
Det er helt nye karakterer denne gangen, med bare noen små påskeegg til de tidligere, som paleontologen Dr. Henry Loomis (Jonathan Bailey) som studerer under Alan Grant. Faren Reuben Delgado (Manuel Garcia-Rulfo) er et flott tilskudd med en karakter som uttrykker dynamiske følelser og skildrer en interessant utvikling. Hans datter Isabellas skuespiller Audrina Miranda gjør en fantastisk prestasjon som føles både realistisk og overbevisende. Det samme gjelder Mahershala Ali, som spiller Duncan.
Idioti gjennomsyrer historien
Dette bringer meg til den… mindre gode delen. Det er etter min mening sjelden man ser Scarlett Johansson ha kjemi med en annen skuespiller (i utgangspunktet bare Joaquin Phoenix i «Her» og Adam Driver i «Marriage Story»). I denne filmen føltes det rett og slett for flatt. Karakterene, med unntak av faren Reuben og datteren Isabella, er fryktelig irriterende. Flere ganger stirrer de i én retning uten å bry seg om omgivelsene til tross for at de befinner seg i en jungel full av farlige dinosaurer. Beslutningene de tar, gjorde meg nesten sint på manusforfatteren for å ha skapt så dumme (ellers fremstilt som smarte) karakterer.
Det brukes mye tid på å introdusere karakterene, men «dybden» deres føles utrolig påtvunget. For eksempel snakker Duncan og Zora i en scene om sine triste bakgrunner, noe som er unødvendig eksposisjon som presenteres helt unaturlig. Dette gjør at vi ikke bryr oss det minste om hvorvidt de eller noen andre dør. Et lite tillegg er at en person bak meg etter filmen sa: «De gjorde Jonathan Bailey en forferdelig bjørnetjeneste med håret til karakteren hans», noe jeg må si meg enig i.
Kan vi slutte med vitsene?
En annen fallgruve som «Jurassic World: Rebirth» faller i, er en overflod av Marvel-lignende vitser. Og det er få ting jeg hater mer. Et ordspill midt i en nervepirrende scene ødelegger alt for meg. Karakteren Xavier (David Iacono) personifiserer dette. Et eksempel: Etter å ha fått vite at en dinosaur er i nærheten, foreslår han at de røyker marihuana … Han spør til og med Isabella (som er 12 år gammel) om hun røyker. I en annen scene blir han nærmest angrepet av dinosaurer, men bestemmer seg for å ta en tissepause. Helt absurd.
Jeg vet at man ikke kan forlange realisme i en film som dette, men jeg tviler på at nesten alle dinosaurer dør etter fem år i et middelmådig klima. Det er fortsatt så mange situasjoner der alt går for glatt – deus ex machina. Flere ganger himlet jeg fysisk med øynene når ting var for praktiske.
Dette gjorde jeg også for dialogen og plottet. Det er nesten ingenting originalt med «Rebirth». Vi har sett det meste av det før. Kjøkkenscenen, bilscenen, signallysdistraksjonen, redningsscenen og pelikanscenen på slutten fra originalfilmen er knapt nok gjort om i det hele tatt, men brukt igjen. Den muterte «D-Rexen», som ble hypet opp i markedsføringen og i filmens første scene, blir ikke brukt nok, og vi får nesten ikke vite noe om den.
Så bør du se filmen?
Jeg må innrømme at jeg fikk noen dinosaurskrik. Så hvis du som leser dette også bare vil se dinosaurer på det store lerretet, bare gå for det. Den er omtrent like bra som Jurassic World: Dominion, som vil si litt dårligere enn den første Jurassic World. Filmen holder selvfølgelig aldri mål. Den har en dårlig progresjon, og første halvdel har en rekke scener som burde vært kuttet ned i lengde, som for eksempel familien på båten. Hvis du kan overse disse fortellermessige svakhetene og fryktelig irriterende karakterbeslutninger, er det definitivt en sjarm i å se en T-Rex en gang til. Ellers kan du uansett vente til den kommer på strømming.
«Jurassic World: Rebirth» har norsk kinopremiere 2. juli. Se traileren her!
