Det er vel neppe noen som har gått glipp av at den nye skrekkfilmen «Backrooms» er en stor suksess for tiden. I tillegg til å være filmstudioet A24s største premiere noensinne, har den bare 20 år gamle regissøren Kane Parsons blitt den yngste regissøren noensinne med en film på førsteplass på den amerikanske kinolisten.
«Backrooms» bygger videre på den moderne internettskrekkens fascinasjon for tomme korridorer, uvirkelige miljøer og følelsen av at virkeligheten er i ferd med å gli ut av kurs. Hvis du lar deg friste av historier som prioriterer atmosfære fremfor jump scares og som etterlater flere spørsmål enn svar, finnes det flere filmer som beveger seg i det samme uhyggelige grenselandet.
Derfor har vi plukket ut fem suggestive titler som fanger den samme ubehagelige følelsen av å være fortapt i en virkelighet man ikke lenger kan stole på.
Vivarium (2019)
Lorcan Finnegans «Vivarium» forvandler den mest hverdagslige drømmen – å kjøpe hus i en rolig forstad – til et klaustrofobisk mareritt. Et ungt par blir sittende fast i et uendelig boligområde hvor hvert hus ser nøyaktig likt ut, og hvor alle veier fører tilbake til samme sted.
Akkurat som i «Backrooms» blir miljøet i seg selv en trussel, en labyrint uten logikk eller fluktveier. Den monotone estetikken og den stadig voksende følelsen av uvirkelighet gjør Vivarium til en av de mest effektive filmene for den som er fascinert av liminale rom og eksistensiell angst.
Skinamarink (2022)
Få filmer har fanget internettskrekkens estetikk like treffende som Kyle Edward Balls «Skinamarink». Handlingen er enkel: to barn våkner midt på natten og oppdager at foreldrene deres har forsvunnet – og at dører og vinduer sakte forsvinner fra huset.
Resultatet er en hypnotisk og dypt ubehagelig opplevelse som føles som et mareritt man ikke kan våkne fra. Med sine mørke korridorer, skumle hjørner og en konstant følelse av usikkerhet deler filmen samme DNA som «Backrooms» og er nærmest obligatorisk for fans av analog og liminal skrekk.
Lost Highway (1997)
David Lynchs «Lost Highway» er mindre en ren skrekkfilm og mer en reise rett inn i et psykologisk mørke der identiteter, steder og virkeligheter flyter sammen. Når en saksofonist begynner å motta mystiske videobånd som viser innsiden av hans eget hjem, blir han dratt inn i et nett av paranoia og forvrengt logikk.
Lynch skaper en verden der hver korridor ser ut til å føre til et nytt mysterium, og der publikum hele tiden føler seg desorientert. For den som setter pris på «Backrooms» for følelsen av at virkeligheten ikke følger noen regler, er «Lost Highway» (og ja, stort sett alle Lynch-filmer) et opplagt neste steg.
Beyond the Black Rainbow (2010)
Panos Cosmatos’ spillefilmdebut er en audiovisuell rus av neonfarger, øde korridorer og surrealistiske miljøer. «Beyond the Black Rainbow» utspiller seg på et futuristisk forskningsinstitutt der en ung kvinne holdes fanget under mystiske omstendigheter.
Filmen forteller relativt lite gjennom dialog og stoler i stedet på stemning, lyd og merkelige bilder for å skape ubehag. Den drømmeaktige følelsen av å være innestengt på et sted som eksisterer utenfor normal tid og logikk gjør den til et perfekt valg for den som ønsker å forlenge den uhyggelige følelsen fra «Backrooms».
I Saw the TV Glow (2024)
Jane Schoenbruns hyllede «I Saw the TV Glow» kombinerer coming-of-age-drama med krypende kosmisk skrekk og en sterk følelse av at virkeligheten går i oppløsning. Filmen følger to ungdommer hvis besettelse av et mystisk TV-program gradvis begynner å påvirke deres oppfatning av verden rundt dem.
Akkurat som «Backrooms» handler filmen om å føle seg fremmed overfor sin egen virkelighet og om frykten for at noe er fundamentalt galt, selv når man ikke kan sette fingeren på hva. Resultatet er en melankolsk og dypt suggestiv film som sitter i lenge etter rulleteksten.
Les også: Etter «Backrooms»: Kane Parsons vil lage film av «Portal»