Jeg har virkelig lyst til å elske denne filmen på forhånd. Temaet om mennesker hvis samspill med naturen påvirker livene deres på en avgjørende måte, fascinerer meg. Regissøren Olivia Newman imponerte meg med sin sterke film «Der krepsene synger». Sally Field er alltid god foran kameraet. Alt dette lover en stor opplevelse.
Her tar Newman fatt på å regissere en filmatisering av Shelby van Pelts hyllede roman med samme tittel fra 2022. Siden hovedpersonen her har mange likheter med den i «Der krepsene synger», er hun helt riktig person i regissørstolen, selv om tonen er helt annerledes enn i den filmen.
En visdom som langt overgår menneskets
Aldring er temaet som driver fortellingen om en blekksprut og de to rengjøringsdamer som holder rent i akvariet der han bor. Field er gripende som Tova. Hun kjemper mot både sorg og en følelse av å ikke passe inn blant sladderkonene som er venninnene hennes. Hun står dessuten overfor et vanskelig valg om hun skal selge huset sitt og flytte til et aldershjem.
Det som holder Tovas glede i live, er hennes særegne harmoni med blekkspruten Marcellus, hvis glassrute hun pusser mens hun forteller om sitt liv og sine problemer. Det bare vi seere vet, er at sjødyrene ikke bare lytter og forstår det de hører. Han er også et vesen med en visdom som langt overgår menneskets. Alfred Molina bidrar med en inspirert stemme når vi får ta del i Marcellus’ tanker.
Bipersoner uten nyanser
Roligheten på arbeidsplassen forstyrres når den unge mannen Cameron kommer inn med sin urolige tilstedeværelse. Han har kommet til den lille byen på jakt etter faren sin. Det oppstår selvfølgelig konflikt mellom ham og Tova, men veldig snart finner to fortapte sjeler fra forskjellige generasjoner vennskap med hverandre. Denne filmen drøyer aldri lenge i noen form for tyngde.
Lewis Pullman er utmerket som Cameron, og kjemien mellom duoen i sentrum er smittende sterk. Alle menneskene rundt karakterene deres er svært skissert tegnet, og ingen andre skuespillere enn Field og Pullman har noe materiale å jobbe med når det gjelder å gi nyanser til rollen de spiller. De leverer likevel solide prestasjoner.
Nesten hundre prosent feelgood
Filmens muntre og livsbekreftende tone er medrivende, men med all den kloke livsfilosofien som Marcellus gir oss og de seriøse temaene som faktisk tas opp, hadde jeg ønsket meg litt mer alvor i tonen. Det finnes drama som berører på enkelte steder, men smilet er alltid raskt tilbake. Kjærlighetselementene er så klisjéfylte og slurvete iscenesatt at de føles påklistret.
Tempoet er raskt fra begynnelse til slutt, noe som resulterer i at ingenting gjør det inntrykket det har potensial til å gjøre. Det som gjør at helheten likevel engasjerer, er at det virkelig føles som om Newman skaper helt og holdent fra hjertet. Hun klarer å trekke publikum inn i varmen og få nesten hundre prosent feelgood til å fungere. Den lyse fargepaletten i fotograferingen passer fint.
«Remarkably Bright Creatures» lever ikke helt opp til forventningene den har vekket og utnytter ikke mulighetene den har til å få publikum til å reflektere dypt over sine egne liv. Som underholdende og koselig underholdning for øyeblikket er den imidlertid utmerket. Newman fortsetter å være en interessant filmskaper.
Nå ute på Netflix.